Mens verden ser en annen vei

På en åpen forblåst ørkenslette vest i Algerie ligger flyktningleirene El Aaiún, Smara, Awserd, Dakhla og 27. Febrero, hjem til over 160 000 mennesker. Disse leirene har ligget her i snart førti år, helt siden den marokkanske invasjonen av Vest-Sahara i 1975 tvang størsteparten av landets befolkning på flukt til fots ut i ørkenen. Asria Mohamedtaleb (24) og Galia Sidahmed Larusi (27) er ikke blant de som måtte flykte. De er, i likhet med en hel generasjon saharawier, født og oppvokst i flyktningleirene.

Hvor de kommer fra kan man nesten se på dem. De har noe over seg som får en til å tenke på lange ørkenvandringer, steikende sol og sand så langt øyet kan se. Begge er gyllenbrune i huden, de har mørke øyne og langt kullsvart hår. Håret og store deler av kroppen har de dekket til med tynne, fargerike slør. Tennene deres er sterkt misfargede.

– Det er på grunn av vannet, forklarer Asria.

– Alle som er født i leirene har slike brune tenner. Tannlegen sier at det er på grunn av det høye fluorinnholdet i vannet. Det kan ikke fjernes. Det sitter i beinet.

6. november 1975

Saharawienes kamp begynte allerede i 1973, da frigjøringsbevegelsen Front Polisario ble dannet for å kaste den spanske kolonimakten ut av Vest-Sahara. I 1974, etter langvarig press fra FN om å avkolonisere området, går spanjolene endelig med på å gi sahrawiene en folkeavstemning for å avgjøre landets framtid. Marokko motsetter seg planene om folkeavstemning og gjør krav på Vest-Sahara, som de hevder var en del av det marokkanske kongeriket lenge før kolonitiden. Kravet avvises av Den internasjonale domstolen i Haag.

Den 6. november 1975 innleder kong Hassan II av Marokko den såkalte «grønne marsjen»: Vest-Sahara invaderes av marokkanske militærstyrker og rundt 350 000 sivile marokkanere. Samtidig blir saharawiene angrepet av Mauritania i sør og Polisario må kjempe på to fronter. Da marokkanerne slipper fosfor- og napalmbomber over flere av landets byer og tettsteder tvinges størsteparten av sivilbefolkningen til å flykte over grensen til Algerie.

– Foreldrene mine var hjemme da marokkanerne angrep, forteller Galia.

– De rakk så vidt å samle sammen barna sine før de måtte flykte sammen med tantene mine og bestemoren min. Bestefaren min og to av onklene mine var på jobb da det skjedde. Da de kom hjem stod husene i ruiner og alle var borte. Ingen har sett dem siden. Bestefaren min er død nå. Jeg fikk aldri sett ham.

I 1979 trekker Mauritania sine styrker ut av Vest-Sahara og oppgir alle sine territorielle krav på landet. Samtidig rykker Marokko raskt fram og overtar kontrollen over de tidligere mauritanskstyrte områdene i sør. For å stoppe angrepene fra Polisario reiser marokkanerne en 2200 kilometer lang mur som fysisk deler hele landet i to på langs. Muren forsterkes ytterligere av et 200 meter bredt minefelt som legges på begge sider. Vest for muren okkuperer Marokko nå hele landets kyststripe, med fiskerike farvann og store forekomster av fosfat. I øst sitter Polisario igjen med en karrig ørkenstripe. Å forflytte seg fra den ene siden til den andre er i realiteten umulig.

Et liv i avhengighet

I den algeriske ørkenen lever de saharawiske flyktningene under ekstreme klimatiske forhold. Begrenset tilgang på vann er en av de store utfordringene de møter i dagliglivet, og det er bare få år siden befolkningen i leirene fikk tilgang på renseutstyr slik at de kunne dra nytte av grunnvannet i området. Under den brennende solen, i en varme som ofte overskrider 50 °C om sommeren, lever de på strenge daglige vannrasjoner.

– Da leirene ble opprettet var det umulig å dyrke noe der. Jorden er ikke god, det er jo midt i ørkenen. Nå har vi fått hjelp til å opprette egne grønnsakshager der vi dyrker poteter og løk som deles ut i leiren. Det hjelper noen, men det er langt fra nok til alle, forteller Galia.

Mesteparten av maten Asria og Galia har spist i sitt liv kommer fra Verdens matvareprogram (WFP) og andre humanitære organisasjoner. Ifølge WFP inntar befolkningen i leirene til tider kun en tredjedel av anbefalt daglig kalorimengde, og en tredjedel av barn under fem år er kronisk underernærte.

– Maten vi får er heller ikke alltid trygg å spise, forteller Asria,

– Fisk og kjøtt som kommer til leirene blir ikke alltid holdt kaldt når det fraktes hit, og noen mennesker er jo allergiske mot enkelte matvarer også. Men vi må ha mat, så vi spiser det vi får.

Bebyggelsen i leirene består av telt og sandhus, og er dårlig rustet for sandstormene som med jevne mellomrom herjer området. Den kraftige ørkenvinden river opp teltdukene, blåser blikktakene av husene og sender store gjenstander som prosjektiler rundt i lufta.

– Når teltene blir ødelagte må vi stå på venteliste i flere måneder for å få et nytt. Vi prøver alltid å reparere teltene så langt det går an. I teltet vårt kan man se stjernene gjennom stoffet om natta nå, sier Asria.

I likhet med maten kommer også teltene fra ulike humanitære hjelpeorganisasjoner. FNs høykommissær for flyktninger ber jevnlig det internasjonale samfunnet om å gi mer humanitær bistand. Likevel får folk i leirene stadig færre og mindre forsyninger.

– Donasjonene fra FN har blitt merkbart mindre de siste årene. Jeg tror kanskje det er på grunn av den økonomiske krisen. Medlemslandene gir mindre fordi de har mindre penger, sier Galia.

– Det er synd for oss, fortsetter hun.

– Vi er helt avhengige av disse organisasjonene for mat, vann og husly. Uten dem kommer vi til å dø.

Kvinnen med øyet i hånden

På den andre siden av muren, i det okkuperte området, bor det omtrent 400 000 mennesker. Kun 150 000 av dem er saharawier. Resten er marokkanske bosettere og et resultat av marokkanske myndigheters systematiske bosettingspolitikk på saharawisk land. I tillegg befinner det seg til enhver tid rundt 160 000 marokkanske soldater og politifolk i området.

For ikke lenge siden intervjuet Asria en ung kvinne, som hadde deltatt i en demonstrasjon på okkupert område, for saharawisk radio.

– Hun hadde mistet det ene øyet. Det ble slått inn med batong av en marokkansk politimann før hun ble arrestert og kastet i fengsel. Der ble hun sittende et helt døgn og holde øyet sitt på plass med hendene.

Mange av saharawiene som er bosatt vest for muren opplever jevnlig grove brudd på menneskerettighetene. I januar var den norske studenten Lina Røssevold på studietur i byen El Aaiún på okkupert område. Etter to døgn ble hun og hennes medstudenter utvist av marokkanske myndigheter etter å ha deltatt på møter med den saharawiske sivilbefolkningen. Til sammen snakket de med over 70 mennesker. Alle hadde vært ofre for marokkansk forfølgelse.

– Disse menneskene har vært fengslet så mange ganger at de ikke lenger hadde tall på hvor mange ganger de hadde sittet inne. Mange av dem var psykisk ødelagte etter å ha blitt torturert på det groveste i marokkanske fengsler.

Under hele oppholdet var studentene under konstant politiovervåkning.

– På bussen til El Aaiún kom to politimenn og jaget vekk de som satt bak oss slik at de kunne sitte der og holde øye med oss, og da vi kom fram til hotellet vi skulle bo på sjekket de samme politifolkene inn på naborommet. De fulgte også etter oss mellom alle møtene vi var på, forteller Røssevold.

Etter to dager ble studentene oppsøkt av marokkansk politi som beordret dem om å forlate landet.

– Vi fikk beskjed om at vi hadde brutt en lov som sa at vi som turister ikke hadde lov til å snakke med sivilbefolkningen. Vi spurte dem gjentatte ganger om å få vite nøyaktig hvilken lov vi hadde brutt, hvilke paragrafer de viste til, men det nektet de å svare på. For hvert spørsmål vi stilte ble de bare sintere og sintere. Det var en utrolig ubehagelig opplevelse og jeg var skjelven i hele kroppen etterpå. Likevel er det ingenting i forhold til det saharawiene gjennomgår daglig.

36 år i unntakstilstand

Saharawiene er en av de mest utdannede folkegruppene i Nord-Afrika. Likevel er det få av dem som har en jobb å gå til. Asria er heldig. Hun har gått på skole i Algerie og er journalist i saharawisk radio. Hun er også den eneste i familien som har fast jobb, og med lønnen hun får utbetalt én gang hver tredje måned står hun alene om å forsørge en familie på syv personer. Galia er arbeidsledig.

For folk i leirene og de rundt 30 000 nomadene som bor i det frigjorte ørkenområdet øst for muren, fungerer Polisario både som regjering og eneste politiske parti, og til tross for sult og skyhøy arbeidsledighet har de massiv støtte i befolkningen.

– Vest-Sahara er ikke som Norge eller Marokko, sier Asria og retter på sløret.

– Vi befinner oss i en unntakstilstand. Vi har parlamentsvalg, men vi trenger ikke flere partier nå. Det eneste vi vil ha er selvstendighet for landet vårt, og i den saken er vi alle enige.

Vest-Sahara er fullverdig medlem av Den afrikanske union og anerkjent av mer enn 80 av verdens stater. Ingen av dem er europeiske. Derfor kan heller ikke Polisario utstede internasjonalt anerkjente pass. Da Asria og Galia kom til Norge på kulturutveksling i regi av Fredskorpset i fjor sommer, var det med midlertidige pass utstedt av algeriske myndigheter. Fram til passene går ut i juni underviser de ved Red Cross Nordic United World College i Flekke.

– Vi prøver å bruke tiden vi har her i Norge til å snakke så mye som mulig om situasjonen i Vest-Sahara, forklarer Galia.

– Jeg tror den eneste grunnen til at folk i resten av verden ikke støtter oss mer er at de ikke vet hva som skjer med oss.

Å ha rett uten å få rett

Saharawienes rett til selvbestemmelse over eget land er bredt forankret i det internasjonale lovverket. Likevel har mange av dem nå levd 36 år i eksil.

– Her er det begått en stor urett av det internasjonale samfunnet, sier seniorrådgiver i Flyktninghjelpen Richard Skretteberg.

Han har fulgt situasjonen i Vest-Sahara i en årrekke og besøkt flyktningleirene i den algeriske ørkenen.

– At saharawienes rettigheter har blitt tråkket på over så lang tid er mye på grunn av vestens passivitet og spesielt Frankrikes rolle, påpeker han.

– Det er de som står i veien for at Sikkerhetsrådet skal kunne gi MINURSO-styrkene (FNs misjon for en folkeavstemning i Vest-Sahara, jour. anm.) utvidet mandat til å overvåke menneskerettighetene i området. Dette henger ikke prinsipielt sammen med at franskmennene nylig la de samme menneskerettighetene og hensynet til sivilbefolkningen til grunn for å gripe inn i Libya.

Frankrike er Marokkos fremste handelspartner og hver gang konflikten i Vest-Sahara har vært oppe til debatt i FNs Sikkerhetsråd eller i EU har Frankrike talt til fordel for Marokkos interesser. I 2006 presset også Spania gjennom en kontroversiell fiskeriavtale mellom EU og Marokko som gir spanjolene anledning til å fiske i saharawiske farvann. Senest i februar 2011 ble denne avtalen fornyet.

– Det å utvinne ressurser fra okkupert område uten at det kommer befolkningen til gode er et klart brudd på folkeretten. Likevel tjener Marokko, europeiske stater og selskaper store summer på saharawienes bekostning, forteller Skretteberg.

Marokko er verdens største fosfateksportør og tjener milliarder på ulovlig fosfatutvinning fra det okkuperte området. Norske myndigheter fraråder norsk næringsliv å operere i Vest-Sahara. Ifølge Norwatch hadde likevel Statens pensjonsfond utland (oljefondet) per 2009 investert i åtte internasjonale selskaper som til sammen står for to tredjedeler av alle fosfatkjøp fra okkupert Vest-Sahara. Skretteberg har ikke sett noe tegn til at oljefondet har trukket seg ut av disse selskapene.

I tråd med FNs anbefalinger i avkoloniseringssaker ønsker Polisario en folkeavstemning om selvstendighet for Vest-Sahara. Marokko har ikke vært villige til å strekke seg lenger enn til å tilby saharawiene begrenset autonomi under marokkansk kontroll.

– Det er ingen forvirring i denne saken, forklarer Skretteberg.

– Men selv om FN har vært helt klare på hva som må gjøres, så har MINURSO-styrkene nå vært stasjonert der nede siden 1991 for å få til en folkeavstemning, uten at noe har skjedd. Marokko er en okkupasjonsmakt. Likevel snakker man nå om «to parter» som skal bli enige om en «løsning», fortsetter han.

Ifølge FN-paktens kapittel syv kan FN be om tvangstiltak for å skape fred.

– Dersom FN ikke setter i gang tvangstiltak overfor Marokko, kan det fort bli 30 nye år med status quo. Det vil i så fall være en stor tragedie for folket i Vest-Sahara.

En tid for alt

Som en del av Marokkos offensive «marokkanisering» av Vest-Sahara har saharawiene et stående tilbud om å bli marokkanske statsborgere. Forutsetningen er at de offentlig fornekter Polisarios legitimitet og anerkjenner Vest-Sahara som en del av Marokko. Svært få saharawier har benyttet seg av dette tilbudet.

– Vi er ganske enkelt ikke marokkanere, sier Asria kort.

Det blir stille en stund, før hun fortsetter:

– Det hender at jeg tenker at livet mitt ikke har noen mening, men jeg kan ikke glemme at faren min har dødd for denne saken, jeg kan ikke glemme at jeg har sett mennesker dø, og jeg kan ikke glemme bestemoren min som døde i flyktningleir med drømmen om at vi en dag skal få vår selvstendighet. Vi lever denne erfaringen hver dag. Den har farget hele livet mitt.

Det blir stille igjen.

– Dette er noe vi har kjempet for siden vi ble født, forklarer Galia.

– Det handler om verdighet. Ingen kan tvinge meg til å være noe jeg ikke er. Jeg er saharawi og stolt av det. Da spiller det ingen rolle hvilke lidelser jeg må gå gjennom eller hvor lenge jeg må bo i flyktningleir. Jeg foretrekker å ikke høre til noe sted enn å tilhøre Marokko.

Ingen av de to kvinnene er i tvil om at Vest-Saharas selvstendighet er innen rekkevidde.

– Alt tar tid, sier Asria.

– Se på Algerie. De kjempet lenge for å løsrive seg fra Frankrike. Vi har bare kjempet i 38 år. Jeg sier «bare», men du vet, disse tingene tar tid. Det vil bli endringer. Med oss eller etter oss.