Utenfor rekkevidde

Skjermen viser ansikter. Den viser bilder. Minner av en fest eller en ferie du ikke selv har vært på. Den viser andres tilværelse. I det uendelige kan du bevege deg videre med tastetrykk eller berøringer på en glatt overflate. Informasjonen tar aldri slutt.

Det sies at verden er på Facebook. Og rett som det er vil en samtale i den fysiske verden ta utgangspunkt i noe man har sett på denne eller andre sosiale medier. Likevel kan det sies at slike arenaer, og dingsene som kan utnytte dem, er tuftet på noe grunnleggende asosialt.

I tre måneder var Erik Johansen uten noe sosialt verktøy. Han hadde kastet telefonen sin på sjøen.

– Den ligger utenfor Nordnesparken et sted, sier han med et flir om munnen. Raskt blir han alvorlig igjen:

– Det var vondt. Emosjonelt vondt å gi slipp på, og så gå å kjenne på at «herregud, hele verden bare raser forbi meg».

Sjeleløs attraksjon

Johansen mener folk forsvinner når de ser på smarttelefonen sin.

– Du kan sitte og snakke med dem, men de er andre steder samtidig. De glemmer dialogen, den er på et annet sted. Da mister man noe. Man glemmer å være menneske. Det synes jeg er tragisk, forklarer han rolig.

Bak han på kafeen sitter to voksne damer med en barnevogn hver. I hånden har de hver sin iPhone. Den ene ler og strekker hånden over bordet. Det tar et par sekunder før den andre ser opp og ler av det uante innholdet på skjermen. Selv kunne ikke Johansen tenke seg en slik telefon, men innrømmer at det er et besnærende instrument, og forklarer:

– Jeg ser jo attraksjonen, men jeg må beskytte hodet mitt.

Og det virker som om han er inne på noe.

Ifølge Stig Berge Matthiesen, professor i arbeid og organisasjonspsykologi, vil aldri sosiale medier eller elektronisk kommunikasjon kunne erstatte møter ansikt til ansikt.

– Det kan bli enormt overfladisk. Det er jo begrenset hvor mye man deler menneskelig nærhet og følelser.

Det begynner å danne seg et bilde av mennesker som roboter foran skjermen. Og transformeringen kommer fra bruken av konstant sosiale verktøy.

– Det må ikke erstatte annen sosial kontakt, mener Matthiesen.

Frykt for en avhengig planet

Facebook har per i dag over 900 millioner aktive brukere. Statistisk Sentralbyrå sitt Norsk Mediebarometer viste at 51 prosent av alle nordmenn var pålogget et sosialt medium i 2011. At mange av disse utvikler en viss avhengighet til mediet er ikke utenkelig.

– De fleste vil tilpasse seg, men det er det samme som med tipping og gambling. Man skal ikke undervurdere en tvangspreget adferd til Facebook. Spesielt vil det være negativt for de som er i mer sårbare faser i livet sitt, sier Matthiesen og nevner ungdoms behov for skaping av sosial identitet.

Også Johansen er redd for å bli avhengig. For tiden arbeider han som praktikant i Amnesty. En jobb som går ut på å «holde kontoret i gang», som gjør det nødvendig for han å tilbringe tid foran skjermen daglig, selv om han egentlig ikke vil det.

– Jeg har hatt perioder der jeg aktivt har gått inn for å ikke være på nettet. Det tar kanskje en uke med avvenning. Da kjenner jeg det på kroppen, som er ganske drøyt. Det sier meg at det er et eller annet her som er potensielt uheldig, forteller han og legger til at jobben også har sørget for at det nå finnes en Facebook-profil i hans navn.

Den opprettet han selv, men han understreker at den kun brukes som en kommunikasjonskanal for Amnesty, ikke privat.

– Det å legge ut noe på Facebook er som å stå med en ropert i et mørkt rom. Du sitter og venter. Er det godtatt? Får jeg en «like»? 3 timer senere, 5 timer senere, en dag senere?, forklarer Johansen, som misliker når kommunikasjonen blir staccato.

Ekte vennskap

Johansen beskriver seg selv som en sosial person, men også en privat og noe tilbaketrukket person som trives alene.

– Jeg har ikke inntrykk av at jeg går ut mindre enn andre. De andre er bare mer sosiale enn meg når de er inne.

Matthiesen peker på at mens Facebook kan brukes til å opprettholde et kontaktnett og pleie bekjentskaper som ikke er altfor dype og nære, er det en fare for å miste nærhet.

– Jeg har noen barndomsvenner som jeg møter regelmessig. Det kan gå et par måneder mellom hvert treff, men om møtene forsvinner og erstattes av jevnlig ordveksling på Facebook i stedet så vil jeg kalle det et stort tap.

Det virker ikke som om perifere venner er noe Johansen er interessert i å bruke tid på. Ønsket om en dypere kontakt med de vennene han har går foran. Han forklarer at han søker det genuine i mennesket og mener det er vanskelig å finne på Internett generelt.

– De vennene som blir selv om jeg ikke bruker Facebook må jo være verdt å ta vare på, forteller han og fortsetter:

– Man kan jo ha dype forhold selv om man er på Facebook også. Hvis ikke ville man jo vært maskiner, hvilket jeg kan være tilbøyelig til å kalle dem.

Tross den innebygde motstanden mot personlig informasjonsteknologi er det tydelig at også han ser det praktiske ved en telefon. Under hans tremånedersperiode uten telefon var det vanskelig å planlegge turer på byen. Mot slutten begynte han å bli desperat.

– Jeg ville ta en øl med noen. Hva gjør jeg? Jeg finner en telefon, sier Johansen.