Maktsyk historiestudent med mindreverdighetskomplekser

APROPOS-KALENDER, LUKE 13: Alle vil være den beste versjonen av seg selv. Da hjelper det å være klar over sine mindre sjarmerende trekk også.

TEKST AV: Kristoffer Westergaard, nyhetsjournalist i Studvest. FOTO: TORIL SUNDE APELTHUN
Publisert Sist oppdatert

Apropos

Året er snart omme og det er tid for selvransakelse. Som 21 år gammel overambisiøs historiestudent med altfor store tanker om egen fremtid, har jeg lært meg selv mye bedre å kjenne i løpet av studietiden.

Jeg har lært at i møte med kritikk flakker blikket i alle retninger. Ikke på grunn av mangel på konfrontasjonsevner, men fordi hjernen panisk analyserer hvordan dagens blundere potensielt kan bite karrieren min i ræva om ti år.

En egenskap som har blitt avslørt som falsk, er ydmykheten jeg likte å tro at kjennetegnet meg. Oftest kommer den til uttrykk gjennom det som kun kan beskrives som et jordras av komplimenter til kollegaer og overordnede (spesielt folk jeg en dag kan måtte henvende meg til for referanser). En kiss-ass av rang, med andre ord.

Kroppen min reagerer på stress med svette hetetokter. Spenningen i kropp og sinn stammer faktisk ikke fra eksamensfrykt, men heller fra en svulmende angst over at jeg ennå ikke er kongen på Høyden.

Om ikke annet har jeg endelig akseptert at for å få kjærlighet må man gi kjærlighet. Derfor har jeg perfeksjonert kunsten det er å se glad ut på andres vegne, selv om jeg ennå sliter med nervøse rykninger i møte med folk jeg anser som mer suksessrike enn meg.

Et mindreverdighetskompleks har altså slått rot. Studenter med egen leilighet og en skikkelig forståelse for aksjemarkedet og poker anser jeg som arge fiender, til tross for at de sannsynligvis ikke engang vet at jeg eksisterer. En falleferdig husbrann av en BSU-konto gjør ikke saken bedre.

Bitterheten over at lege-, NHH- og jusstudenter tilsynelatende går gjennom livet uten engang å få luft i magen, stjeler dyrebar energi som heller burde blitt brukt til studier. Denne bitterheten drar meg titt og ofte inn en alternativ virkelighet hvor jeg er den styrtrike forfatteren som stemmer Rødt på grunn av den enkle og skammelige grunnen at det er sykelig tilfredsstillende å pisse borgerskapet midt i trynet.

Men jeg har valgt å fortsette min streben etter den ultimate personlighet: en blanding av det beste fra Tony Soprano, Christopher Hitchens og Gladiatoren. Likevel, til min store frustrasjon, er det ennå et stykke igjen til jeg er en fryktinngytende retoriker av en alfahann.

Nå er det heldigvis snart juleferie og nyttårsforsettene er allerede et eneste langt veikart til neste års stormannsgalskap.

Powered by Labrador CMS