Bedre med dårlig universitet enn god høgskole?

Forrige uke fikk Norge sitt åttende universitet. Flere nye står i kø. I en stund nå har vi ventet på regjeringen. Trenger vi flere universiteter i Norge? Skal de ikke mene noe? Til sammenligning har California med 36 millioner innbyggere ti institusjoner som kan tildele doktorgrader. I Norge kan vi snart ha 20. Men fra Kunnskapsdepartementet har det vært tyst. Lenge. Før de i sist uke endelig tok stilling. Men bare indirekte. Avisene kunne la seg pryde med overskrifter som «Tøffere å få universitet», «Universitetsstopp i Norge» og «Har Norge opprettet sitt siste universitet?» om regjeringens forslag om å skjerpe kriteriene for å bli universitet.

Det føles merkelig å anklage en politiker for handling fremfor ord, men i dette tilfellet savner jeg sårt noen politikk. Har Kunnskapsdepartementet blitt så redde for å tråkke noen på tærne at de velger å holde munnen lukket? Til Forskerforum avviser ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet, Toril Johansson, blankt at dette er et forsøk på å gjøre det vanskeligere å bli universitet. I stede pakker hun det inn i korrekte formuleringer om kvalitet. Feigt!

Kanskje vi må søke andre steder for å finne ut hva regjeringen egentlig tenker om forholdet mellom høgskoler og universitet? Statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Kyrre Lekve, la nylig ut et innlegg på bloggen sin. Her velger han å benytte seg av Nils Rune Langelands metaforer i Morgenbladet. Langeland trekker linjer fra høyere utdanning til fotball hvor universiteter og høgskoler blir sammenlignet med eliteserien og 1. divisjon. Lekve skriver: «På samme måte som en fotballklubb kan rykke opp til Tippeligaen, kan en høgskole som er god nok oppnå universitetsstatus.» Jeg mener dette er regelrett pissing på høgskoler! Jeg slutter med Torkil Vederhus fra UiO og stemmer i: Jeg mener at høgskolene spiller håndball!

Før år 2000 var det flott å være høgskole. Samfunnet så behovet for og anerkjente høgskolenes rolle med de yrkesrettede profesjonsutdanningene og å utdanne til regionene. Det var forstått at landet ikke bygges av jurister og historikere alene, men at vi også trenger sykepleiere og grafiske designere. Men rundt 2000-tallet skjedde det noe. Høgskolene utviklet seg gradvis til universitetenes forsmådde lillebror. Dermed begynte høgskoler over hele landet å legge planer for hvordan de selv kunne ta del i det gode selskap. Midler ble tappet fra de korte profesjonsutdanningene våre for å opprette sårbare, men i sammenhengen nødvendige, doktorgradsprogram. Aaslands nye påfunn «Vitenskapsåret 2011» forsterker bare denne samfunnstrenden. Skal det virkelig være bedre å være et dårlig universitet enn en god høgskole?