Dårlig Nerdrum best i bur

Astrid Hauge Rambøl begynner fornuftig i sin kommentar om Odd Nerdrums fengselstraff («Nerdrum best i bur?», Studvest 5. oktober); så begynner hun å snakke om samfunnsøkonomiske straffemetoder. Det er store ord for en kulturjournalist.

Argumentasjonen hennes tolkes av meg enkelt. Odd Nerdrum er en kjent maler, hvis malerier er verdt mye penger. Dermed kan man straffe ham ved å gjøre ham til en slave som lager kunst og gir inntektene til staten. Dette virker fornuftig, helt til man innser hvor absurd det er å tro at kunst kan skapes gjennom tvang. Imidlertid stopper det ikke der; kulturelitens bønn om å la Nerdrum slippe fengsel blir dummere og dummere jo mer man tenker på det.

Skatteunndragelse er overklassekriminalitet. Grunnen til at det ikke er ressurssvake unge menn som begår skatteunndragelse er at de ikke har 14 millioner kroner å gjemme bort. For overklassen er ikke tap av penger et graverende problem; det de frykter å miste mest av alt, er friheten. Det verste marerittet til en mann som Nerdrum er å tvinges inn i en grå, regelstyrt hverdag i en statlig institusjon full av pøbler. Derfor er det også den perfekte straff for hans brudd mot samfunnskontrakten. Et av rettsstatens sentrale prinsipper er at straff skal virke avskrekkende, og å påføre noen deres verste mareritt faller godt innenfor denne kategorien. Den unge vanekriminelle kan vende seg til fengselet, og derfor fortsette med sine udåder, mens en kunstner vil sørge for å betale sin skatt hvis alternativet er å få sitt kreative liv lagt på is.

Rambøls analyse av hva som er samfunnsøkonomisk tjenlig rekker dermed ikke lenger enn bunnen av hennes rødvinsflaske. På kort sikt kan man si at, ja, det er virkelig sløseri at en slik skaper skal råtne bort i et fengsel. Men tenk: Hvilket signal vil det sende til andre potensielle skatteunndragere dersom man kan få en mer fordelaktig straff fordi man innehar store ressurser? Som finansstudent vil jeg da hevde at jeg heller bør settes til å analysere børsselskaper enn å sitte i fengsel, fordi det vil kunne generere inntekter til statskassen. Jeg er for viktig til å skulle straffes som vanlige mennesker.

Rambøls retorikk leder oss til det latterlige syttitallet, da amerikanske pengemenn tok sin straff ved å holde foredrag om innsidehandel for studenter. Det er en forskjellsbehandling basert på hvilken økonomisk, kulturell eller sosial klasse man er del av, og har intet å gjøre i egalitære Norge.

Nerdrum skal få sine ankemuligheter i rettssystemet, og lik behandling som alle andre. Og når han blir funnet skyldig og dømt, skal han ta sin straff som alle andre. Sutring på prateprogram eller ei.