Den arkeologiske feltutdannelsen i Bergen

I Studvest 19. januar 2011 under overskriften «Utdannar seg til uvisse» retter masterstudenter ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap kritikk mot den arkeologiske feltutdannelsen i Bergen. De mener at den ikke er omfattende nok i forhold til behovet for feltpraksis i arbeidsmarkedet, og er bekymret for mulighetene for å få arbeid etter endt utdannelse. Som fagkoordinator for arkeologi ble jeg bedt om å kommentere dette, og sa at jeg var enig i at omfanget er for lite. Jeg synes likevel at oppslaget gir et skjevt bilde av situasjonen der bare kritikken kommer fram. Her vil jeg derfor gi litt bakgrunnsinformasjon og si litt om hva fagmiljøet faktisk gjør for å styrke denne delen av arkeologiutdannelsen.

Opprinnelig lå ansvaret for arkeologiutdannelsen i Norge på de regionale museene. Dette betydde at museene – som fremdeles i dag har hovedansvaret for arkeologisk feltarbeid – også sto for studentenes feltutdannelse og praksis. I løpet av de siste 10-15 årene er dette reorganisert. Med unntak av NTNU i Trondheim ligger arkeologiutdannelsen i dag på instituttsektoren ved universitetene i Bergen, Tromsø og Oslo. Tilbudet og organiseringen varierer noe, men generelt er feltutdannelsen på alle disse tre instituttene for lavt dimensjonerte og har for få ressurser. I motsetning til hva en kan få inntrykk av i Studvests artikkel betyr dette at Bergen ikke har et spesielt dårlig tilbud i forhold til de to andre relevante lærestedene.

Fagmiljøene har for lengst innsett at dette er et problem og arbeider med det på forskjellige fronter. På nasjonalt plan har Nasjonalt fagråd søkt Kunnskapsdepartementet – foreløpig uten å få gjennomslag – om at kostnadskriteriene for arkeologi bør bli justert opp. Begrunnelsen er at i forhold til de fleste andre humanistiske fagene har arkeologi behov for langt mer intensiv undervisning i felten og i laboratorier. Vi har her langt på vei de samme behovene som mange realfag eller for eksempel utøvende musikk der det gis mer ressurser per student med bakgrunn i spesielle undervisningsforhold. Lokalt i Bergen arbeider vi også for å bedre situasjonen. En av grunnene til at den arkeologiske feltutdannelsen har hatt begrenset omfang er at arkeologi i flere år har vært underbemannet på lærersiden, til tross for stor tilstrømning av studenter. Dette bedrer seg en del nå. I løpet av våren blir stillingen i europeisk bronsealder besatt på nytt og stillingen i klassisk arkeologi er lyst ut. Direkte relevant for feltutdannelsen er vårt arbeid for å få opprettet en stilling i arkeologisk metode. Nylig har vi etablert et viderekommende kurs i feltmetode for masterstudenter som tar afrikansk arkeologi.

I tillegg ønsker vi å gå et skritt videre og tar initiativ i forhold til Bergen Museum og Hordaland fylkeskommune for å få til et samarbeid om feltutdannelse og hospitantordninger.

Når det gjelder studentenes bekymring for arbeidsmulighetene etter endt utdannelse må det poengteres at økt omfang på den arkeologiske feltopplæringen bare gjør dem bedre kvalifisert til å arbeide som feltarkeologer. Men arkeologi er langt mer enn feltarbeid, og mastere i arkeologi går ut i mange ulike jobber. Vi er likevel glade for at studenter engasjerer seg i dette. Instituttet er kontinuerlig opptatt av å lage en bedre utdannelse, og vi er ikke minst opptatt av at de ferdige arkeologene kommer seg ut i arbeidslivet.