Dumdristig eller demokratiserende?

Sist uke slo Studvest et slag mot dumdristig informasjonsspredning. «Avsløringer» og «Se & Hør for diplomatiet» er Studvests kulturjournalists oppfatning av WikiLeaks. Synspunktet kan betegnes både som hyperkonservativt og snusfornuftig, men verre, uopplyst om tidsånden. Synspunktet trivialiserer et av tiårets viktigste fenomener, nemlig forsøket på en ekte demokratisering av informasjon.

Man kan si mange ting om WikiLeaks, men trivielt er det ikke. Også det som virker uviktig, som deler av ambassadelekkasjene, gir uinnvidde innsyn i realpolitikk. Vi ser oftere de bakenforliggende prioriteringene hos statlige aktører, ellers kun videreformidlet gjennom andre statlige aktører og en presse som må rette seg etter disses framstillinger.

Hvem er det Studvests kulturjournalist kritiserer? Skal WikiLeaks begynne å filtrere informasjon for å kvalitetssikre viktighet, eller skal organisasjonen gi tilbake den retten til makthaverne? Poenget med en organisasjon som WikiLeaks er å demokratisere informasjon, så den kan holdes mot myndighetene, for eksempel når vi ser at de opererer mot folkets ønsker.

Ikke bare kan vi protestere når vi ser at vi blir ført bak lyset. WikiLeaks øker også de mulige kostnadene for å gå bak folkets rygg. Teorien er at når sannsynligheten for at det du vil skjule snart blir oppdaget, så vil risikoen forbundet med å skjule informasjon øke.

Vi lever i en tid der vi ofte slipper å vente til hendelser er foreldet med å rystes av hva som skjer i ulike maktstrukturer. Vi lever i en tid der vi kan vise motstand. På et møte i Studentersamfunnet i Bergen om WikiLeaks kommenterte Helge Lurås fra NUPI at det WikiLeaks gir er innsikt i maktstrukturer. Han fortsatte at de samme kreftene gjerne påberoper seg et ønske om gjennomsiktighet, men det er sjelden oppriktig ment. Det er lettere å trumfe gjennom en beslutning desto færre som er involvert og som derved kan argumentere imot. Maktstrukturene vil primært ønske å markedsføre beslutninger som alt er fattet, enn å få dem demokratisk debattert. I en mediehverdag som preges mer og mer av kommunikasjonssjefer og rådgivere er organisasjoner som WikiLeaks derfor et gode for folkelig deltakelse og demokrati.

De som i tidligere generasjoner meldte om maktmisbruk, korrupsjon og hykleri i maktstrukturer ble kalt varslere. De kunne risikere karrieren. Mange som har hevet stemmen har blitt kneblet og utstøtt. WikiLeaks har gitt disse tysterne – som Studvests kulturjournalist kaller dem – en kanal. Den må vi ikke bare respektere. Den må vi bruke.

På grunn av den enorme informasjonsmengden i alle lekkasjene lyktes ikke WikiLeaks før de henvendte seg til media. Integritetsbastioner som The Guardian og New York Times ledet an i å gjennomsøke dokumenter. WikiLeaks politikk om alt eller ingenting nådde ikke ut til folket alene. Mediene måtte til. Nå når tabloider mesker seg i skandaler er det en uheldig bivirkning, men en uunngåelig en.

I en periode der færre og færre mediehus har penger for den gravende journalistikken og deadlinene rykker stadig nærmere, er WikiLeaks en uvurderlig kilde til informasjon om det hemmelige spillet i kulissene. Velgere blir bedre informert. Det burde også Studvests kulturjournalist kunne anerkjenne.