EU burde få fredsprisen

Ikke bare har Den europeiske union sikret freden mellom medlemslandene etter krigen, men også konsolidert demokrati i Sør- og Øst-Europa, kjempet for fred på Balkan og beskyttet menneskerettigheter verden over.

Vi skal nemlig bare to generasjoner bak før vi er i den mest blodige krigen i historien, som var bare én av tre kriger mellom Tyskland og Frankrike på under hundre år. Historisk er Europa preget av én rød tråd: Krig. Grunnlaget for Det europeiske kull- og stålfelleskapet, som er startskuddet for europeisk integrasjon og det som har utviklet seg til dagens EU, ble utarbeidet av Robert Schuman, en fransk utenriksminister, med én visjon: Sikre freden. Kull og stål var ikke bare de ressursene som krevdes for å skape krig, men også de ressursene som Frankrike og Tyskland alltid har kjempet mot hverandre for, derfor var tanken lett; for å sikre vekst, velferd og fred måtte de være økonomisk avhengig av hverandre. Og det som en gang var det mest krigsherjede kontinentet er nå det mest fredelige; Vest-Europa har sin lengste fredsperiode siden Pax Romana.

Arbeidet for fred stoppet ikke på noen måte der, da EU tar sin rolle som internasjonal tilrettelegger for fredelig utvikling alvorlig. EU engasjerer seg sterkt for demokratisering og stabilisering i for eksempel Midtøsten og Kongo, og bruker store ressurser på å legge til rette for fred og utvikling i nærområder som i Hviterussland og på Balkan.

Uten det samarbeidet som unionen i dag representerer ville verden vært et dårligere sted. Hvordan skulle man kunne overvinne diktaturet og sikre demokratiet i Spania, Portugal og Hellas om det ikke var for den økonomiske stabiliteten som EU representerer? Demokratisk teori tilsier nemlig én sikker ting, at økonomisk velstand konsoliderer demokrati. Ved blant annet å skape et regionalfond som tilbyr store overføringer til mindre økonomisk utviklede regioner, har medlemskap i EU blitt et skinnende lys og stort håp for landene rundt, som jobber for å sikre demokratiet, rettsstaten, menneskerettigheter og beskyttelse av minoriteter for å kunne bli medlem. EU representerer på den måten det vi kan kalle myk makt, i sterk kontrast til en langt mer ueffektiv hard makt som andre internasjonale aktører benytter (les: USA). Bare i de siste månedene har vi sett hvordan EU forsøker å sikre pressefrihet for folket i Ungarn ved å presse myndighetene til å trekke tilbake sensurloven, hvordan Serbia har blitt presset av EU til å starte forhandlinger med Kosovo og hvordan Tyrkia har vedtatt å lage en ny grunnlov for å komme nærmere EUs standard for demokrati, frihet og rettstat.

Det er uforståelig at vi skal være så dogmatiske at vi lar EU-debatten her hjemme hindre at fredsprosjektet får Nobels fredspris. Denne debatten burde gå på tvers av hva man mener om norsk medlemskap; vi må kunne ha en pragmatisk diskusjon om EUs rolle i verden og Europa uansett hva man mener om norsk deltakelse.

La oss anerkjenne EUs arbeid for fred; la oss presse EU til å bli enda bedre; la Den europeiske union få Nobels fredspris.