Fadderuken for fall?

Mandag 25. oktober vedtok Studentparlamentet (SP) ved UiB politikk for fadderuken. Bakgrunnen for vedtaket er påstått press fra ledelsen. Vedtaket viser at SP ønsker en begrensning på antall faddere, arrangement på dagtid, ikke utelivsaktører som sponsorer og en signert ansvarserklæring fra hver enkelt fadder.

Er et påstått press fra ledelsen god nok grunn til å legge føringer for fadderuken? Fadderuken har alltid vært arrangert på fakuletetsnivå, noe som har gjort det mulig å ivareta særegne behov på det enkelte fakultet. Fadderuken har ulike styrker, svakheter og behov ved ulike fakultet. På noen fakultet er det nesten like mange faddere som fadderbarn, rikelig med midler og ivrige sponsorer. På andre fakultet er situasjonen stikk motsatt. Ulikhetene umuliggjør en detaljstyring av fadderuken fra sentralt hold, slik SP tar initiativ til. Dette er i seg selv klanderverdig. At vedtaket ble fattet uten mottatte høringssvar fra studentutvalgene gjør saksbehandlingen enda mer spesiell. I tillegg kommer at avtroppende SP vedtar politikk som skal gjelde i det nye SPs periode. Dersom SP, mot all fornuft, ønsker en restriktiv fadderukepolitikk er det ingenting som tilsier at dette haster å få på plass.

I Studvest 8. september gav Synnøve Skaar (AU-leder) uttrykk for sterk kritikk av fadderuken. Skaar tar til orde for å legge sterke føringer på fadderuken. Dette ble premissene for det som senere ble vedtatt i SP. Konklusjonen har tydeligvis kommet før debatten - ikke etter press fra ledelsen, etter AU-lederens påtrykk. Skaar hevder blant annet «at fadderuka ... er blitt formet mer av hva fadderne har lyst til, enn hva behovet og ønskene til fadderbarna er».

Selv om hovedfokuset selvfølgelig er de nye studentene, kan man ikke ignorere hensynet til fadderne. Fadderne er en avgjørende forutsetning for en vellykket fadderuke, uten faddere ingen fadderuke. SPs ønske om å legge føringer på fadderuken, særlig kravet om ansvarserklæring, kan vanskelig ses som noe annet enn kritikk av faddernes innsats. En implisitt forutsetning er at verken fadderne eller fadderstyrene gjør jobben sin. I strid med SPs overbevisning viser trivselsundersøkelser at fadderuken fungerer etter sitt formål. For HF sin del gjenspeiler dette seg i en stadig mer bærekraftig fadderuke. Vi får stadig flere engasjerte og større faglig-sosialt samhold. I en slik situasjon skal SP forsvare studentenes interesser, ikke gå ledelsens ærend eller utøve paternalisme.

Hovedpoenget med fadderuken er at nye studenter skal bli kjent med universitetet, byen og særlig hverandre. Fadderuken spiller en avgjørende rolle for at studenter skal bli kjent med hverandre i en utenomfaglig sammenheng. Dette skaper trivsel, forhindrer frafall, gir økt studiepoengproduksjon og dermed inntekter til universitetet. Det er trist at AU-lederen har hatt negative erfaringer med fadderuken, men man bør likevel respektere at det absolutte flertall av studentene er fornøyde.

Synnøve Skaar går i Studvest 8. september langt i å antyde at fadderuken vil forsvinne med mindre studentene selv tar initiativ til innskrenkinger. En slik skremselspropagande bør en AU-leder holde seg for god til. Skal saken først diskuteres, noe Humanistisk studentutvalg (HSU) i utgangspunktet mener er unødvendig, bør diskusjonen styres av saklige argumenter.

Vi håper at det nye SP ikke i like stor grad lar seg styre av avtroppende AU-leder sitt personlige korstog mot fadderuken.