Humanister på defensiven

Sunniva Kambestad og Øyvind Halvorsen bidrar i Studvest sjette april til den viktige humanioradebatten. Jeg sympatiserer med forsvaret deres. Humanistenes anliggende er ifølge studentene særlig etikken og moralen i det vi gjør. Det er en viktig, men etter min – og sikkert mange humanisters mening – altfor beskjeden avgrensning.

Nyere forskning på kollektive intensjoner gjør språkene, muntlige og skriftlige talehandlinger og samtalene til kjerneprosesser i formingen av det sosiale. I den forskningen fremstår det sosiale som avtaler, skapt gjennom talehandlinger i (språk-) historiske kontekster, avtaler i betydningen opparbeidet enighet. Språkevnen er biologisk forankret. Den er i praksis evnen til å gi lyder, ting, personer og prosesser mening. Lyden h-u-s betyr et sted å bo, på norsk. Monica Mæland er byrådsleder – i Bergen. Gradvis har vi slik gjennom fantasi og talehandlinger formet en flora av språk (kanskje de mektigste institusjonene) og en flora av institusjoner, som penger, giftermål, kunstmuseer, mafiagjenger, bedrifter, bystyrer, kirker, stater osv. Humaniora bidrar slik sett gjennom språk-, tale- og litteraturforskningen til innsyn i grunnleggende samfunnsformende prosesser.

Hvis dette er rett er humaniora mer enn en arena for etisk-kritiske argumentasjon-, tekst- og billedanalyser. Gjennom talehandlinger blir det sosiale både skapt og regulert. Det angir et viktig forskningsprogram i seg selv. Men det er viktig inn i samfunnsforskningen (jfr. den språklige vendingen), som innsyn i kildene til det sosiale, til kulturene og det utrolige kulturmangfoldet (som fortsatt på ulike måter holder stand mot nivellering).

Her øyner jeg et mer offensivt program for humanistisk forskning, med forgreninger inn i samfunnsforskning og naturvitenskap, uten å underkjenne humanioras kulturkritiske bidrag.