Hva er galt med EU?

Etter en serie leserinnlegg denne høsten, noen av hvilke fikk reaksjoner, har mange tatt kontakt med meg. På e-post eller ved å komme bort til meg i person har mange ønsket å utfordre mitt standpunkt som tilhenger av et norsk medlemskap i den Europeisk Union. Jeg har blitt møtt med mange gode, og noen dårlige, argumenter mot EU, men det alle har til felles er at de mener jeg har et glorifisert bilde av EU. At jeg ikke ser hvilke utfordringer som finnes. Dette vil jeg gjerne få nyansere.

Jeg har alltid sagt at jeg er 70 prosent for EU og 30 prosent mot EU, og at de 30 prosentene er min største grunn til å være for. Forvirret? Vel, det er så enkelt som at EU har mange feil og mangler. EU er bra, men ikke perfekt. Jeg tror likvel bra kan bli bedre, og at bedre kan bli best, men det krever at noen gjør noe. Det har våre naboer i Sverige, Finland og Danmark forstått, og støtten til EU i disse landene har gått jevnt og trutt oppover siden de ble medlemmer på sine respektive tidspunkt.

Så hva mener jeg at ikke er bra nok?

La oss ta det viktigste først, nemlig demokrati. EU er, ifølge FN, et fullverdig demokrati. Det FN ikke tar med i beregningen er at EU ikke er en nasjonalstat, men et samarbeid mellom slike stater. Det å organisere demokratiet som om det var en føderalstat er ikke nødvendigvis en styrke for demokratiet. For eksempel har Fredrik Reinfeldt i Sverige mulighet til å arbeide for å få igjennom en rettsakt i Ministerrådet selv om han har fått den samme rettsakten avvist av den svenske riksdagen. Derfor bruker man det europeiske nivået til å overkjøre sitt eget parlament. Dette ville vært uproblematisk dersom Sverige var et fylke i Europa, men det er det ikke. Man må arbeide for å gjøre Ministerrådet ansvarlig ovenfor både folket og parlamentene.

Videre kan man peke på utfordringer knyttet til solidaritet. EU står for 58 prosent av verdens samlede bistand, og det er vel og bra. Sammenlignet med andre store aktører i verden er også EU særdeles uselviske i sin fordeling av denne bistanden, og tenker mindre på fremtidig profitt enn for eksempel USA. Sammenlignet med skandinaviske verdier, som i utgangspunktet ikke innebærer at man skal få noe igjen for bistand (selv om de respektive regjeringene ikke nødvendigvis lar seg diktere av disse verdiene), har likevel EU en vei å gå. Å bruke bistand til å bygge opp fungerende markeder for varer og tjenester har mange positive effekter og er nok bra for et utviklingsland som helhet, men dette må suppleres med bistand som fanger opp de som taper på opprettelsen av markeder.

Jeg kunne også pekt på utfordringer knyttet til en manglende felles asylpolitikk selv om man har felles grenser, strukturelle feil med valutasamarbeidet, som på mange måter fasiliterte krisen man så i vår, byråkratiske unødvendigheter, som det andre parlamentet i Strasbourg, og en begrenset evne til å snakke med en tydelige stemme i fora som FN.

Felles for alle disse utfordringene er at de kan løses. Noen av dem virker ganske enkle å løse, dersom man bare får overbevist Euro-skeptikerne, mens andre krever en mer akademisk tilnærming. Men er det en ting EUs historie (og det moderne EU er ikke mer enn 18 år gammelt) har vist, så er det en forbløffende evne til å reformere og forbedre seg selv når alle andre spår samarbeidets død.

Det er ingen hemmelighet at jeg er grunnleggende positiv til europeisk samarbeid. Jeg er av den overbevisning at det vi ser i dag er bedre enn et Europa med 27 grenser, 27 valutaer og 27 krigsmaskiner. Jeg håper likevel at alle kan se at jeg har klare visjoner for hva Europa bør bli også.