Irrelevant statsråd

De få gangene statsråden for forskning og høyere utdanning stikker hodet innom studentene kommer hun lite godt ut av det. I forrige ukes Studvest skriver Tora Aasland et debattinnlegg om hvordan man bygger kunnskap. Innlegget ble jeg ikke klokere av.

Selvtilfreds relativist

Først, for å prøve å befeste et bilde av en regjering som bryr seg om høyere utdanning, skriver Aasland om Norge som ett av syv land i Europa som ikke skjærer ned på høyere utdanning. Det skulle bare mangle at vi ikke skjærer i en sektor som skal sikre fremtiden og samtidig fungerer som en ventil for yngre mennesker i et ustabilt jobbmarked, særlig i ett av få land som fortsatt er uberørt av krisen i Europa. Statsråden tar skade av å opptre som selvtilfreds relativist.

For det andre virker Aasland nærmest uærlig ved sin bruk av tall i slike sammenhenger. Ingen studenter forstår hva 4200 eller 2200 flere studieplasser har å si uten å vite hvor mange studenter som tas inn. Studentpolitikere ved vårt eget universitet har ropt varsko om ufinansierte og svakt finansierte studieplasser så lenge jeg kan huske.

Regjeringens politikk rundt antall studieplasser ser ut til å kretse rundt ett umulig problem: man kan ikke redusere inntaket av studenter.

Fortsatt underfinansiert universitet

Aasland skrev tidligere i Studvest (02.11.2010) «Eg føreset faktisk at leiarane ved våre universitet og høgskular ikkje tar inn fleire studentar enn dei har kapasitet til, sjølv om finansieringssystemet gir utteljing for kvart studiepoeng som avleggast.»

Dette er usant. Hennes eget kunnskapsdepartement har aktivt hindret nedskjæring av svakt finansierte studieplasser. Studentradioen i Bergen skrev i sommer (22.07.2011) om samlebåndsuniversitetet og at UiB, i påvente av en bedre ordning for finansiering av studenter, tok inn flere studenter enn tidligere planlagt. Da det ble tydelig at UiB likevel ikke fikk mer penger av denne økningen, ville universitetsstyret ta bort de ekstra studieplassene på grunn av åpenbart manglende finansiering. Dette var uaktuelt fra kunnskapsdepartementets side. I et brev til UiB var beskjeden at de ekstra studieplassene skulle opprettholdes, og studentrepresentanter i universitetsstyret beskriver en munnkurvsituasjon.

Daværende leder for Studentparlamentet ved UiB, Tine Blomfeldt, mente UiB var nærme samlebåndsuniversitetet.

Disse problemene; dårlig finansierte studieplasser, en finansieringsordning som belønner institusjonene for å presse gjennom studenter, studiestøtte til studenter over bare 10 måneder, mangelen på boliger i studentbyene, de 94 prosent av studentene som har deltidsjobber og ikke kan studere på heltid, de ekstreme semestrene der juss-studenter har eksamener omkring den 20. juni og studenter på samfunnsvitenskaplig fakultet har eksamen tidlig i mai eller november, den stadig svakere universitetsbachelorgraden, som snart er ingenting verdt i et yrkesliv.

Disse sakene ser ikke ut til å oppta kunnskapsdepartementet annet enn i valgmåneder.

Svak politikk

Derimot skriver ministeren til en studentavis om samarbeid, arbeidsdeling og (faglig) konsentrasjon, en politikk som mangler fullstendig resonans i våre miljøer. SAK-politikken høres ut som noe så kjedelig og svakt som regjeringens innstilling til kommunesammenslåing, med «frivillig sammenslåing» på grunn av for svake fagmiljø i håndtering av alt fra rus til eldreomsorg.

Jeg utfordrer statsråden til å snakke om problemer som opptar oss. Forsknings- og utdannings-Norge trenger et departement som anerkjenner problemene og prøve å løse dem på en ærlig måte. Statsråden må engasjere seg i vår verden for å bli relevant.