Kritikk mot Israel = antisemittisme?

I Studvest 27. oktober beskylder Ole M. S. Vevle Rød Liste for antisemittisme og folkemord. Det sier seg selv at dette er totalt uinteressant å kommentere. Det som derimot er viktig å belyse er sionisme som en rasistisk kraft i Israel og viktigheten av en rasjonell kritikk av staten Israel.

Vevle siterer meg på at «de (Israel) har tilsynelatende ryddige valgprosesser, et robust juridisk system med domstoler, i tillegg til pressefrihet» og konkluderer med at antisionisme er antisemittisme. At han overser ordet tilsynelatende og konsekvent nekter å kommentere innholdet i innlegget mitt om okkupasjonens grusomheter er beklagelig.

«Israels land tilhører jødene»

Vevle mener det er et viktig poeng at jødene har hatt et sammenhengende nærvær i området i 3000 år. Dessverre er debatten om hvem som var der først og derfor har rett på området en avsporing fra det som faktisk betyr noe: at palestinerne blir undertrykt og trakassert hver eneste dag. Da spiller det ingen rolle hvem som har historisk rett på området. At Vevle kobler opp Rød Listes ønske om et demokratisk Israel med det han kaller en «judenfrei» palestinsk stat er rett og slett useriøst. Vet han ikke om de 500 arabisktalende jødene som bor i Nablus?

Samtidig nekter han å nevne de tusenvis av anti-sionistiske jødene som arbeider modig mot okkupasjonen. ICAHD, Jews Against Zionism, Matzpen og J Street er en av mange jødiske organisasjoner mot apartheid. Bildet av 20.000 jøder som demonstrerte utenfor den israelske ambassaden i London skaper håp. Dessverre blir disse avfeid som «selv-hatende jøder» som f.eks. den israelske akademikeren Ilan Pappè. Han uttalte selv: «Jeg støttet boikotten [av Israel] fordi jeg mener at uten press, vil Israel aldri gjøre slutt på okkupasjonen».

For hele den sionistiske ideen om at Israel skal være et jødisk demokrati er et paradoks. Disse to kan ikke sameksistere uten at en av dem blir utslettet. Hvis Israel skal være demokratisk må det være en stat for alle innbyggere. Det er viktig å skille mellom de eksisterende mekanismene til et demokrati og demokratiets sannhet - hvordan disse mekanismene er rettet mot dets innbyggere. Dette er noe også israelske politikere er smertelig klar over. Den israelske høyreekstremisten Meir Kahana uttalte i den israelske nasjonalforsamlingen at man måtte velge mellom en jødisk religiøs stat eller kun et vestlig demokrati.

Vevle skriver også at FN klassifiserte sionisme som rasistisk p.g.a. at «de kommunistiske landene i praksis kontrollerte stemmegivningen i FN». Dette blir en absurd påstand hvor man ikke tar hensyn til at erklæringen kom på grunnlag av FNs egen definisjon av rasisme: «Enhver form for forskjellsbehandling, eksklusjon, restriksjoner og/eller preferanser basert på rase, farge, herkomst, eller nasjonal og etnisk opprinnelse [...]». Betyr det faktum at FNs definisjon av rasisme ikke er fjernet eller endret siden da, at de kommunistiske landene fortsatt har kontroll over stemmegivningen i FN? Det er ukontroversielt å si at dette ikke er tilfellet.

Viktigheten av en rasjonell kritikk

Da Gaza ble bombet som verst i 2008/2009 var det tusenvis i Norge som demonstrerte mot Israels grusomheter. Vevle blir sikkert glad for å lese at de som deltok i demonstrasjonene er de samme menneskene som markerer Krystallnatten hvert eneste år for å vise avsky mot jødeforfølgelsene.

Man må nemlig aldri glemme at det ikke er noen motsetning mellom Palestina og Israels frihet. Den politikken de israelske myndighetene fører er et svik også mot deres egne innbyggere. Derfor er det også av kjærlighet til det israelske folket at man skal kjempe mot apartheid, okkupasjon og brudd på folkeretten.

For dette har aldri vært en kamp om religion. Dette er, og har alltid vært, en kamp for menneskeverd.