Kyllingkonsum er overgrep

I forrige utgave av Studvest skriver Hilde M. Sandvær, som er allergisk mot fisk og egg, om kylling som er blitt fôret med fisk. Det kan her virke som om kylling er noe en kan spise med den største selvfølgelighet. Som dyrerettighetsaktivist kan jeg ikke la dette inntrykket stå helt ubesvart, i og med at kylling jo er noe av det verste en kan spise dersom en skulle tenke på selve dyrene.

Kyllingproduksjon er et grelt eksempel på hvordan en behandler dyr. Kyllingene lever tett i store produksjonshaller (ifølge reglene kan en ha 20 kyllinger per m2) uten å se dagslys, uten kontakt med sine mødre og uten naturlige stimuli som å hakke i jorden. De vasser i avføring og må medisineres for å unngå sykdommer som ellers ville ha florert i dette miljøet. Målet er at de skal vokse raskest mulig, for så å avrettes og selges billig.

Mange av dem som føler for å rettferdiggjøre sitt eget kyllingforbruk vil gjerne sammenligne det med andre overgrep mot dyr og si at dette ikke er så ille. Dermed foreslår jeg at en boikotter alle former for utbytting av dyr.

Er det fortsatt noen som tror at det er nødvendig å utnytte dyr for å skaffe den maten en trenger? En kan leve godt, ja faktisk sunnere, ved å kutte ut dyreprodukter. Sandvær er tydeligvis redd for proteinmangel. Den bekymringen er nok ubegrunnet, da en må sulte seg selv gjennom lang tid dersom en skal oppnå sykdommer knyttet til mangel på protein. Ved å spise variert plantekost med kornvarer, bønner og linser skulle dette behovet være dekket.

Å basere maten på plantekost er bra for dyrene, miljøet, verdens ressurssituasjon og (dersom en er bevisst på hva en spiser) helsen.

Dette er egentlig snakk om etiske valg – skal en støtte opp om dem som begår overgrep mot dyrene eller skal en stille seg på dyrenes side og kjempe mot uretten?