Misjon uten visjon

Gang på gang fremviser Kunnskapsdepartementet og minister Tora Aasland en lite konstruktiv arroganse overfor studentene. Mangelen på visjoner for høyere utdanning er påfallende.

I Studvest 27. oktober etterlyser Studvest-journalist Ole Jakob Skåtun en statsråd med tydelige forslag til hvordan man løser utfordringene Utdannings-Norge står overfor. Mangelen på både visjoner og tydelige svar er blitt et kjennetegn for Kunnskapsdepartementet og Aasland. I løpet av de to siste årene har Tora Aasland takket nei til tre invitasjoner til debatter om høyere utdanning i Studentersamfunnet. På en debatt i Civita om hva vi vil med universitetet (der Aasland faktisk deltok), unnlot hun å svare på konkrete spørsmål om kvaliteten i utdanningen. Samme tendens ser vi i svaret til Skåtun: Aasland hevder at spørsmålene som stilles hverken er gode eller presise, og at faktaene er feil. Hva som er dårlig, upresist eller feil, går hun ikke nærmere inn på. En slik ovenfra-ned-holdning tilrettelegger ikke akkurat for en fruktbar debatt.

Aasland skriver: «Vi må ha undervisning av høg kvalitet og forsking i fremste klasse for at ein lærestad kan kalla seg universitet.» Men hva menes egentlig med forskning i fremste klasse? Om det menes forskning i verdensklasse er det noe naivt å tro at lille Norge har nok mennesker og kompetanse til å ha mange institusjoner i en slik posisjon, med mindre man har tatt landsmoder Gro litt for bokstavelig. Det er jo typisk norsk å være god.

Det er på tide å avklare hva vi vil med høyere utdanning i Norge, og hva forholdet mellom universitet og høyskole er og bør være. I 2008 uttalte daværende rektor ved UiO Geir Ellingsrud til Morgenbladet: «Høgskular og universitet har ulike kulturar og profilar. Forskjellane er store. Universiteta er forskingstunge, høgskulane er undervisningstunge.» Det er en trend at høyskoler vil bli universitet, og det virker som Kunnskapsdepartementet mener det er en kvalitetsforskjell mellom merkelappene «høyskole» og «universitet». Dette undergraver særlig styrkene som finnes hos høyskolene. Visst trenger vi fremragende forskning, men for å utvikle kunnskapssamfunnet vi skal leve av i framtiden trenger vi også undervisning av «fremste klasse». Det er ikke gitt at disse går hånd i hånd.

Det virker som om kvantitet går hakket foran kvalitet i Aaslands fokus. Hun snakker mye om kvalitet, men hva hun legger i begrepet er dessverre litt i det blå. Hvordan defineres egentlig utdanning av god kvalitet? Hvis man snakker om kvalitet som måloppnåelse må man først definere hva målet er, og hva man vil med høyere utdanning i Norge.

Aasland tar ikke stilling til spørsmålet om hvor mange universiteter og studenter vi bør ha i Norge. Hun definerer ikke hvilken misjon universitetene og høyskolene skal ha, eller den praktiske kunnskapens plass i utdanningssystemet. Det gjentas stadig at vi skal leve av kunnskap i framtiden, men det mangler en klar uttalt ambisjon om hvilken kunnskap vi skal dyrke frem, og hva vi vil med den.

Som studenter etterlyser vi en minister som virkelig svarer på de vanskelige og sammensatte utfordringene som Utdannings-Norge står overfor. Hva er visjonene dine, Tora?