Proffboksing

I Studvest 18. januar 2012 skriver nyhetsjournalist Sofie Svanes Flem et flammende innlegg til fordel for proffboksing i Norge. Hun mener også at amatørbokserne ikke lenger bør bruke hjelm, i tråd med de nye retningslinjene fra det internasjonale bokseforbundet (AIBA). Jeg er uenig i dette, og tenker å forklare hvorfor.

Først og fremst vil jeg peke på to gamle konfliktlinjer som jeg mener er relevante i denne diskusjonen. Sosialdemokrati versus kapitalisme, og sivilisasjon versus barbari (nå vil jeg ikke bli tillagt at jeg mener at kapitalisme er barbari bare for å ha sagt det). Hvor kommer kapitalismen inn i bildet? Den kommer inn i bildet i begrunnelsen for hvorfor bokseforbundene ikke vil at bokserne skal bruke hjelm. Det er nemlig vanskelig å kjenne igjen utøverne i boksehjelmene, ettersom de dekker store deler av ansiktet. Da blir det vanskelig å få med seg detaljene som publikum er interessert i å se. Det kan være vanskelig å se forskjell på utøverne, og det blir vanskeligere å få med seg ansiktsutrykk. Publikum ønsker tilsynelatende å kunne se smerten, aggresjonen og redselen som gjenspeiler seg i utøvernes ansikter. Blodet synes heller ikke like godt bak den røde masken til hjelmen. Alt i alt betyr dette at publikum engasjerer seg mer i boksekamper uten hjem, som igjen betyr flere tilskuere og TV-seere, som igjen betyr mer penger i kassen til både forbund, arrangører og utøvere. «It's the economy, stupid» kunne man kanskje sagt i disse primærvalgtider, og det er bunnlinjen i regnskapet som er den drivende kraft for liberaliseringen av sporten også her. Ikke la dere lure til å tro noe annet.

Hva så med barbari versus sivilisasjon? Det kan virke som om folk ikke lenger har noen bevisst tanke om hva det vil si å leve i et sivilisert samfunn. Selv om romerriket etter manges standard var en fremstående sivilisasjon, står slaveriet og gladiatorkampene igjen som eksempler på barbari. Gladiatorene var slaver, trent opp til å kjempe og dø for de rike romernes forlystelse. Alt tyder på at også vi i vårt samfunn har en viss tørst for blod. Hvorfor ellers forherliger vi vold på TV og film, og hvorfor går publikum bananas når det blir blod på isen under en ishockey-kamp? Men for meg er det et fremskritt at vi heller banker løs på hverandre i et TV-spill eller ser en actionfilm, fremfor å betale andre mennesker for å gå løs på hverandre i sanntid. Å tillate proffboksing er dermed et skritt i motsatt retning. Ett skritt nærmere barbariet.

Innlegget til Sofie Svanes Flem er dessuten fult av logiske brister. Hun sammenligner Brækhus blant annet med rallykjører Petter Solberg. Siden begge kjenner risikoen, så må de få lov til å utøve idretten sin. Men hvis sammenligningen skulle blitt komplett, måtte vi også dratt hjelmen inn i bildet. Hadde det vært greit at bare de rallykjørerne som tok av seg hjelmen fikk kontrakter som firmakjørere? Eller at det internasjonale hoppforbundet krevde at Anders Jacobsen tok av seg hjelmen for å kunne konkurrere i skiflyvnings-VM? Det er jeg trygg på at både utøvere og publikum ikke ville akseptert. Det er jo nemlig hjelmen som reduserer risikoen til et nivå der den kan aksepteres. Det siste er også tilfelle når det gjelder boksing.

Neste steg hvis liberaliseringen får fortsette er som Flem viser til mixed martial arts (MMA). Flems inntrykk av utøverne er at de er skikkelige folk som trener hardt. Det kan være, men når alt kommer til alt så er det kun folk som liker å sloss som driver med sporten. Det er ikke en kunst, det er ikke vakkert, det handler om aggresjon og brutalitet. Hvis man skal sammenligne kampsporter, er det mest sannsynlig utøverne av MMA som vil klare seg best i et fylleslagsmål i taxikøen. Det er fordi de øver på «the real thing». De er gode på å utøve vold, og de vet hvordan de skal skade deg. Å skulle tillate at dette bli en publikumssport er et solid skritt videre mot gladiatorkampene i det gamle Rom. Hvor går veien videre derfra? Kampsport blir ikke stort mer brutalt før man begynner å blande inn våpen. Er det liberalisering av forbudet mot den gode gamle knivkampen vi diskuterer om tjue år? «Så lenge utøverne er fullstendig klar over hvilken risiko de tar, er det etter min mening ikke opp til oss andre å forby dem å ta denne risikoen». Nei, ett sted må grensen gå, og å oppheve forbudet mot proffboksing er det siste vi bør gjøre.