Studenter, engasjer eder!

Overskriften er lånt fra forrige ukes kommentar her i blekka. Fikk du trangen til å engasjere deg? Da var det nok fordi du er en av dem som har hørt at «det ser bra ut på CV-en». Eller så er du en av de få som ofrer mat på bordet og tak over hodet for frivillig innsats i en ideell organisasjon. For det koster å engasjere seg, og når «politikerne» legger så dårlig til rette får det være greit at en fattig student overlater engasjement til noen andre. I forhold til valget av overskrift ble ikke dette rare appellen.

På et eller annet tidspunkt oppdager alle at de er nødt til å engasjere seg for å oppnå det de vil. Jo tidligere innsikten kommer, jo bedre sjanse har du. Enten det handler om å overleve, vinne fotballturneringen, få drømmedama eller beholde henne. Mange studenter oppdager dette først i sammenheng med oppdagelsen av at det må mer til enn karakterer for å skille seg ut i en jobbsøknad. At det ser bra ut på CV-en er dermed en utbredt grunn til å engasjere seg. Om en fikk studiepoeng for det også, ville det også vært en god grunn. Eller om Sigmund Grønmo fikk nok tilskudd over statsbudsjettet til å gi alle som ville engasjere seg en bøtte full av cash. Fordi «studenter i dagens individualistiske samfunn må bli motivert gjennom egen vinning», som kommentaren sa. Det er jeg uenig i. På kort sikt, kanskje. Men det holder likevel ikke. At studenter vil pynte på CV-en sin gir dårlig forklaring på den enorme variasjonen av ulike studentforeninger og interessegrupper.

Selv begynte jeg å engasjere meg lenge før jeg visste hva en CV var. Noen hevder det var helt «typisk meg». I etterpåklokskapens lys er jo det lett å hevde. Tilfeldige omstendigheter, kombinert med et ønske om en eller annen form for kortsiktig belønning, gir nok en mer sannsynlig forklaring også i mitt tilfelle. Men kortsiktig vinning forklarer ikke hvorfor engasjementet fortsatte, og vil fortsette til den dagen jeg legger på røret for godt. Sakene, målene og kanalene endrer seg. Troen på at jeg oppnår stort sett hva jeg vil om jeg bare vil det nok, endrer seg ikke. Det er ikke «typisk meg». Det er et resultat av å lykkes med noe som krevde en viss risiko. Noen ganger mislykkes man, men som oftest ikke. Å engasjere meg har gitt meg unike erfaringer og opplevelser, og preger på den måten hvordan jeg vil leve. Legg merke til at jeg er langt fra den eneste engasjerte personen som sier slikt.

Misforstå meg rett, det er bra å ansvarliggjøre politikere. Jeg skulle gjerne sett at det ble lagt bedre til rette for frivillig engasjement. Hadde frivillig engasjement gitt tellende poeng for inntak til høyere utdanning hadde jeg kommet inn på førstevalget mitt. Men å engasjere seg er likevel først og fremst et personlig valg. Og ansvaret for slike valg må hver og en først og fremst ta selv.