I årtier har det vært en etablert praksis at fastleger kan sende pasienter til nabokontoret når abort har vært tema (det samme gjelder hvis det er kommunikative eller faglige hensyn å ta). Eline Kirkebø mener 15. februar at dette er udemokratisk, hun kan heller ikke forstå tankegangen til leger som velger å gjøre dette.
Rådet for legeetikk ser dette annerledes, de åpner for en fortsatt reservasjonsmulighet. Rådet mener videre at det er en forskjell på å ha en dyp, skikkelig samtale om abort, og det å sende pasienten til en kollega på nabokontoret (mest sannsynlig sørger legene dog for at denne situasjonen ikke oppstår). Legen ønsker altså heller å sende pasienten til en annen lege, en med gode kunnskaper og erfaring rundt denne tematikken, enn å ha en umulig samtale på grunn av egne samvittighetshensyn.
Det er ikke overraskende at journalisten ikke klarer å favne denne forskjellen, det er da heller ikke en balansert kommentar hun leverer. Hun ønsker at det skal innføres et yrkesforbud hvor det ikke er rom for kompromiss. Det er heller ikke ønskelig å fortsette en praksis som, inntil det motsatte er bevist, har fungert utmerket i 34 år. Kategoriseringen og den absolutte prinsippfastheten som da bedrives innehar totalitære tendenser, det finnes nemlig ikke rom for pragmatisme. At det her er snakk om et utrolig lite antall fastleger, har heller ikke noen betydning i dette tilfellet, for dette er en prinsippsak. Kirkebø beskriver videre det norske demokratiet som et storsamfunn hvor flertallet alltid har rett. En slik forståelse etterlater lite plass til toleranse og raushet. Enkelte vil til og med kalle dette for et majoritetstyranni.
Videre er den nye forskriften fra helse- og omsorgsdepartementet (oppsiktsvekkende nok for meg) en nødvendighet «for å oppretthalde et velfungerande demokrati[..]». Slike utsagn fører til at jeg må krype til korset og si meg, for første gang i mitt liv, enig med en Senterpartipolitiker. Kjersti Torpe uttalte denne uken at hver enkelt lege bør kunne søke om dispensasjon fra å henvise, men at det ikke skal være en rettighet på grunn av åpenbar problematikk i små kommuner. Hun er folkevalgt og sitter på Stortinget, så enkelte stortingsrepresentanter har et annet forhold til om dette er udemokratisk og på kant med loven, eller ikke.
Forslag: Hva med å yte samme respekt overfor de tolerante og forståelsesfulle legene som viser pasienten til en annen lege? Klarer ikke det norske samfunn å ha rom for fastleger med samvittighetsproblemer på enkelte områder (kall det gjerne deres «handikap») og samtidig ta vare på kvinner som ønsker abort? Jeg velger å tro på det siste fordi jeg anser en slik tolkning av demokratibegrepet som langt sunnere. Og ikke minst fordi jeg enda ikke har sett, eller hørt, noen eksempler som tyder på at denne reservasjonspraksisen ikke har fungert de siste 34 årene.
Denne artikkelen mener jeg mangler objektivitet, nøytralitet og balanse. En samvittighetsfull yrkesgruppe fortjener bedre enn å stemples som udemokratiske borgere på bakgrunn av synsing. Uansett om man er enig i deres resonnementer eller ikke.
Thor Haakon Bakke er student ved Universitetet i Bergen.
Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.