Like barn leker best

I en årrekke, helt siden internasjonale rangeringer av prøver på grunnskolenivå kom på banen, har det vært en kjensgjerning at Norge ender på høyst mediokre plasseringer sammenliknet med lignende land. Positive trender i enkelte fag til tross; hovedregelen er at resultatene ikke står til toppkarakter. Delt på antall kroner brukt på skolevesenet, kommer vårt langstrakte rike enda dårligere ut. Lite valuta for pengene og dårlig effektivisering av ressursene er deler av den åpenbare fasiten når regnskapet fra de nasjonale prøvene skal gjøres opp.

I et rikt land som Norge må det være en naturlig målsetting å toppe slike rangeringer. Når man attpåtil erklærer at det er kunnskap som skal drive landet videre etter oljen, synes det åpenbart at man ikke kan slå seg til ro og være tilfreds med å være midt på treet i det som skal bringe samfunnet videre om en generasjon eller to.

En av utfordringene er å tørre å bryte med ideen om enhetsskolen. Jantelov, frykten for klasseskiller og så videre gjør at man tilsynelatende nærmest tilfeldig setter sammen klasser, uavhengig av forutsetninger, evner og behov, og i mange tilfeller ender opp med elever som enten kjeder seg eller faller av. Lærerne på sin side får problemer med å klare å følge opp alle elevene i stadig større klasser, med ekstrahjelp til de svake og større utfordringer til de sterke. Med dagens ressurser takler enhetsskolen gjennomsnittseleven, men fanger ikke opp innvandrerbarna som lærte seg norsk i fjor, og mattegeniene som kunne den lille gangetabellen allerede i barnehagen.

Selvfølgelig er det problematisk med for sterk polarisering mellom eliteskoler og svake skoler, med en eventuell sosial stigma som skulle følge med å gå på «feil» skole. I tillegg er det en sosial læring utover læreboka i det å omgås andre som er annerledes enn seg selv. Å dele inn på et så overordnet plan kan brått gjøre vondt verre for mange. Samtidig skal man være forsiktig med å avfeie alle frempek mot å skille elevene med «worst case»-scenarier. Det finnes alltid en gyllen middelvei, med løsninger på lavere nivåer.

Slike spørsmål er aldri løst med et pennestrøk, men andre ideer om veien videre bør kunne diskuteres uten å bli avfeid som elitisme. Ressurser som gjør lærerne flere og bedre er her en velkjent sak som neppe trenger utførlig drøfting. Andre løsninger trenger ikke være verre enn å operere med et løsere klassebegrep, der det er rom for å differensiere undervisningen basert på evner. At det i langt større grad blir gitt anledning til å skille sterke og svake elever, som får hver sin undervisning. Med gruppe- og klasseinndelinger basert på evner vil det bli mye lettere å tilpasse undervisningen til flest mulig samlet.

Å legge evner til grunn for hvor man plasserer hver enkelt elev, vil være å gjøre alle en tjeneste. De flinkeste elevene får noe å strekke seg etter i stedet for å stagnere mens de venter på å komme videre i læreboka, mens de svakeste får bruke mer tid på det de opplever som spesielt vanskelig. Løser man dette på klassenivå i stedet for skolenivå, svekkes de geografiske og sosiale argumentene mot revidering av enhetsskolen. Det kan bli vanskelig å oppdage ferdighetsnivå på et tidlig nok tidspunkt, men det får heller bli neste utfordring på veien til en bedre tilværelse, både for elever og lærere.