Dannelsessmerter

Dannelsesemnene er sødmefylt og sømmelig som lite annet på vår februarkalde Nygårdshøyde. Disse åpne emnene bringer sammen forskere og studenter fra forskjellige fagmiljøer for å belyse komplekse, spennende problemstillinger, som sammenhengen mellom menneskets natur og kultur. Ved tverrfaglighet får studentene utfordret sine egne fagparadigmer. Flere forelesere går gjennom de samme temaene, i disputt. Uenighet blir satt under debatt. Læringsutbyttet er stort – både for fagfolk og studenter. Gleden blant de utvalgte få som deltar er minst like stor.

Både universitetsledelse og studenttillitsvalgte hyller emnene som en måte å styrke dannelsesinnslaget i undervisningen ved Universitetet i Bergen (UiB). Som strategi for å håndtere «dannelseskrisen» er imidlertid dannelsesemnene utilstrekkelig. Dannelsesemner og dannelseskommisjoner nasjonalt og ved universitetet lokalt, viser at man er bekymret – men frivillige fag som teller så få studenter er snarere symptomer på krise og bekymring enn en løsning på de underliggende systemiske problemene i universitetssektoren.

Dannelsesbegrepet i norsk debatt brukes flertydig. Det synes å være kode for både grunnutdannelse, selve de analytiske redskapene, så vel som det sannhetssøkende, kritiske sinnelaget akademikere bør ha. Hvorvidt man egentlig bør kalle dette dannelse vil jeg ikke ta stilling til – dette er imidlertid grunnleggende akademiske dyder, en blanding av ferdigheter og egenskaper alle studenter i noen utstrekning behøver for å lykkes ved universitetet, og som er nyttig i og for samfunnet.

Professor i statsvitenskap Bernt Hagtvedt går lengst av de mange kritikerne. Han angriper en generell holdning i det norske samfunnet, en «overfladisk nytte- og profesjonstenkning, som kveler mye av den intellektuelle temperatur og radikale frihet» som må stå sentralt ved universitetet.

Jeg tenkte Hagtvedt overdrev helt til jeg som nybakt jusstudent ble forelagt en tipunkts avkrysningstest i filosofi. To og et halvt studieår med juss senere er fortsatt denne likegyldige exphil-undervisningen det eneste stedet jeg har måttet drøfte rettferdighet, moral, rett, galt og straff – det man skulle tro ville være helt grunnleggende spørsmål for en jurist.

Den store reformen av høyere utdannelse fra 2003, Kvalitetsreformen, er roten til mye av ondet. Reformen innførte et finansieringssystem som gjør at mer enn halvparten av midlene instituttene får for å utdanne studenter er knyttet til antallet studiepoeng studentene avlegger hvert år – det vi kan kalle for stykkprisfinansiering.

Instituttene blir dermed incentivert for å legge om undervisningen for å øke studiepoengproduksjonen. Teoretisk fokus erstattes med såkalt praksisorientert læring. Kritiske forelesninger erstattes av pensumgjennomgang på obligatoriske seminarer. Åpne essayspørsmål på eksamen erstattes med detaljerte fagplaner med forhåndsdefinerte mål. Det pedagogiske fokuset er på replikasjon, ikke diskusjon – fordi det gjør det lettere å skyve flere studenter gjennom.

Kvalitetsreformen innebar også en reduksjon av den normerte lengden på høyere utdannelse i Norge med ett år. Dette var del av Norges tilpassing til den felles-europeiske standarden, gjennom Bologna-prosessen. Reduksjonen i tilgjengelig tid gjorde at kravet om lang forskningsoppgave på masternivå forsvant – og bare holdes i hevd ved noen gjenstridige fagmiljøer. Kravet om minst to støttefag i tillegg til hoveddisiplinen forsvant også.

Dersom den politiske ledelsen ved universitet og Utdanningsdepartement er seriøse om å løse «dannelseskrisen», er spredt sandpåstrøing ikke tilstrekkelig. Det må tas grep for å sikre innslag av tverrfaglighet, kritisk undervisning og selvstendig anvendelse av forskningsmetodikk i løpet av det lange universitetsstudiet. Om studentene skal bli vakre prydbusker, fortjener vi alle å bli plantet i fruktbar jord.