Den dårlige gjesten

Inspirert av en artikkel i forrige ukes Studvest, stakk jeg innom markeringen av Dræggens buekorps 155-årsdag på Bergenhus festning i helgen. Jeg har bodd i Bergen i snart to år og har for lengst funnet meg til rette i byen, men da jeg stod der føltes det som om jeg var en inntrenger på erkebergensk territorium, som en jødisk bosetter på palestinsk grunn. Ikke skjønte jeg hva som foregikk heller.

Dagens realitet er at tilflyttede studenter har overtatt store deler av Bergens sentrale boligområder. Barnefamiliene er borte, og buekorpsene sliter med rekrutteringen som en direkte følge av det. Ifølge Nøstet og Sydnes velforening økte andelen rene utleieboliger i området med 30 prosent fra 2007 til 2010. Mer og mer kan det virke som det er studentene som eier sentrum, og flere og flere oppfører seg deretter. Med en ubeskjeden selvtilfredshet slenger vi kommentarer om hvor bråkete og meningsløs buekorpstradisjonen er. En kjapp titt på newsfeeden på Facebook kan bekrefte den påstanden.

Det er lett å kritisere tilflyttere for den arrogansen man møter byens øvrige innbyggere med. Ikke bare har vi presset bergenserne ut av sentrumsområdene, vi skal også gjøre narr av barna deres. I stedet for å fordømme, vil jeg i denne omgang heller presentere en kort innføring. Jo mer man vet om buekorpsene, jo vanskeligere er det å mislike dem. Det vil nok overraske mange at trommingen kun utgjør en brøkdel av buekorpsenes virksomhet.

Det begynte som barnelek. Ungene ville etterligne borgervernet og lærte seg å marsjere. Guttene med armbrøster eller rifler er soldater, de med sverd er offiserer. Trommeslagerne er trommeslagere. Bergen har i dag 15 aktive buekorps, noen av dem er over 150 år gamle. Buekorpsenes historie inneholder en del interessante anekdoter:

– Rivalisering mellom korpsene førte ved flere anledninger til masseslagsmål.

– Korpsene marsjerte for kvinners stemmerett og arbeiderrettigheter,

– Mange buekorpsgutter deltok i motstandskampen gjennom andre verdenskrig, flere medlemmer falt.

Buekorpsene har også utviklet sin egen ordtradisjon: Et tidligere medlem er en «gamlekar.» En som er for ung til å være med i korpset, men likevel marsjerer bak det er en «rævedilter.»

I dag finnes det gutte-, jente- og blandede korps. En del av korpsene er fortsatt bitre fiender og konkurrerer jevnlig i trommedueller og eksersis – en blanding av marsjeringsmanøvre og slagoppstillinger. Begge deler er kjernevirksomheter for buekorpsene. Utenom vårsesongen driver korpsene med aktiviteter som fotball, friidrett, hytteturer, paintballkrig, kinoturer og skyting. Korpsene er styrt og drevet av medlemmene selv.

Vi tilflyttere trenger buekorpsene. De minner oss, med trommer og fanfarer, om at vi bare er på besøk. Ingen har tvunget oss til å komme. Vi burde være i stand til å sette samme krav til oss selv som vi setter til innvandrere fra andre land: Skal man få bo her må man tilpasse seg den lokale kulturen, samme hvor snål og irriterende den er.

Bergen hadde buekorps lenge før Brann ble stiftet. Enkelte hevder til og med at det var buekorpsmedlemmer som innførte fotballen til Norge. Hvis du trodde bergensere var lidenskapelige overfor fotballaget sitt, kan du tenke deg hvordan en utakknemlig kommentar om buekorpsene setter sinnene i kok. Jeg, for min del, føler meg lite fristet til å sette gjestfriheten på prøve.