Det viktigste kirkevalget

En enkelt slenger holdt for at Frank Aarebrot ble valgt inn som varamedlem i Årstad menighetsråd. Professoren selv tok det hele med godt humør og mente dette var norgeshistorie i demokrati, men at det også sa noe om valgdeltakelsen ved kirkevalgene. Det er ikke like morsomt.

Den totale deltakelsen ved Kirkevalget, som er et valg for både menighets- og bispedømmeråd, var på 13,52 prosent av de stemmeberettigede. Det er tall selv studentpolitikere i Bergen ville ropt varsko over.

Noe av problemet ligger i utformingen av valget. Kirkevalget er til dels et direktevalg på enkeltkandidater og til dels et indirekte valg. Forskjellene mellom kandidatene kommer ikke til uttrykk gjennom valgbrosjyrene man mottar i posten før valget. Skal man da stemme, må man enten kjenne til kandidatene fra tidligere, eller gjøre undersøkelser på egen hånd.

Statistikker tilsier at forholdet til kirken ikke er dyptgående nok til at folk flest gjør nettopp det. 78 prosent av befolkningen er medlem av Den norske kirke – en nedgang på nesten fem prosent siden 2007. Men av disse er bare et mindretall aktive. Tall fra den kristne organisasjonen Dawn tilsier at under en tiendedel av befolkningen kan sies å være aktive i en religiøs organisasjon, og av disse igjen bare halvparten i statskirken.

Det er dermed ingen bred religiøs oppslutning rundt Den norske kirke. Men flesteparten av befolkningen er fortsatt medlemmer. Det har flere årsaker. Man må aktivt melde seg ut av kirken, som kan virke overflødig for noe man ikke merker at man er medlem av. Det er i utgangspunktet også gratis å være medlem av Den norske kirke, men medlemstallene danner grunnlaget for statsstøtten kirken mottar – og fortsetter å motta dersom du ikke melder deg inn i et annet trossamfunn. I sum gir dette kirken en kunstig høy tilslutning. Enda kirken tilbyr seremonier folk fortsatt benytter seg av, har antall utmeldelser økt kraftig de seneste årene.

Problemene ved statskirkens legitimitet illustreres også av at kirkens standpunkter i relevante verdispørsmål ikke samsvarer med befolkningens. For noen tiår siden var kvinnelige biskoper i kirken kontroversielt. I dag er det spørsmålet om homofiles rett til ekteskap som er mest sentralt. Mens befolkningen er i flertall for kjønnsnøytral ekteskapslov, er statskirken på vent. En ny ekteskapslov er allerede vedtatt i Stortinget, men kirken har ikke godkjent denne, og homofile ekteskap har bare vært borgerlige i de årene loven har eksistert. Statlige organer bør underlegge seg de lovene de er blitt pålagt. Det er problematisk at Den norske kirke får støtte fra staten for å jobbe mot lover staten selv har laget.

Statskirken eksisterer i dag på tross av et lavt antall religiøse følgere, og et høyt antall motstandere i dets etiske synspunkter. Den får statsstøtte for en oppslutning den stadig mister, og legitimitet på områder hvor den ikke har det eller burde fortjene det. For at en folkekirke skal eksistere, må den være noe folket kan vedkjenne seg. Den må være noe som kan skape engasjement, fordi den er foranderlig og et uttrykk for folkeviljen. Kirkevalget har vist at vår statskirke er milevis unna å være noen kirke for folket. Da må man også spørre seg om hvorvidt den skal fortsette å være det.