En fare for studentmedvirkningen

De siste ukene har det gjennom flere leserbrev i universitetets nettavis På Høyden, blitt diskutert hvorvidt dagens ordning, der studenter og ansatte velger rektor, er riktig. Saken skal sågar opp til diskusjon i universitetsstyret 16. februar. En endring her kan potensielt utgjøre et demokratisk problem for den svakeste gruppen ved universitetet – studentene.

For å gjøre en lang diskusjon kort, så bunner saken i hvilke ledelsesformer universitets- og høyskoleloven åpner for. Enten velges rektor, som samtidig også blir styreleder, eller så ansettes han. Da utnevnes en ekstern styreleder av Kunnskapsdepartementet. I dag har vi førstnevnte ordning ved UiB. En tredje løsning, der rektor velges og styreleder utnevnes, krever lovendringer for å kunne være et reelt alternativ.

Nå tas det i enkelte miljøer til orde for at rektors to hatter fører til en for høy maktkonsentrasjon hos én person. Man ønsker maktspredning ved å skille de to rollene, og da er ansettelse av rektor veien å gå etter dagens lovverk. Som en bieffekt vil man også kunne gjøre rekrutteringen lettere, og konkurranseevnen om de beste hodene bedre.

Men så var det denne forkastingen av det indre demokratiet. Ved å redusere valget av rektor til et styrevedtak, mister samtidig de omlag 14.000 studentene sin stemme ved valget. Mindre studentvennlige rektorer vil dermed få en langt kortere vei til kontoret på Muséplass. Selv om studentene også er representert i universitetsstyret, følger det naturlig av flertallet av vitenskapelige ansatte at betingelsene for forskning vektlegges tyngre enn undervisning. Dette skinner gjennom allerede i banale eksempler som at begrepene forskningsfri og undervisningsplikt fortsatt henger igjen.

Åpenheten som rektorvalget nå fremmer, er en annen fordel ved å videreføre dagens ordning. Diskusjoner om politiske plattformer som ligger offentlig tilgjengelig, sikrer gjennomsiktige og ryddige prosesser. At valget flyttes fra bakrommet og frem i lyset, vil også ansvarliggjøre kandidatene – den til slutt valgte rektoren må stå skolerett for eventuelle løftebrudd. Et valg forplikter når alle kjenner grunnlaget man blir valgt på.

Samtidig har kritikerne likevel et poeng. Valgt rektor er ikke nødvendigvis den mest effektive måten å sikre den beste kompetansen på det øverste leddet. Man trenger ikke doktorgrad for å forstå at terskelen for å stille til valg er høyere enn å sende søknad med CV i en konvolutt, og vente på en mulig innkallelse til intervju. Et styre på aktiv leting etter aktuelle søkere i markedet vil bedre mulighetene for at den objektivt beste kandidaten sitter igjen til slutt. I det minste i teorien.

Men nå er ikke alt teori. Alt er ikke målorientert. I dette tilfellet er middelet like viktig som målet i seg selv. For et universitet å gå på akkord med demokratiet, om det så er dets eget demokrati, er som å gå på akkord med seg selv. Ved å fjerne medbestemmelsesretten, fjerner man samtidig en av de mest sentrale grunnsteinene ved universitetet. Som samfunnets fremste forkjemper for demokrati og åpenhet kan ikke universitetet samtidig distansere seg fra det på hjemmebane. Praksis før preken og handling foran ord. For å sikre universitetets autonomi og rett til å styre veivalgene for utdanning og forskning på egne premisser, må universitetet selv bestemme sin egen sjef. Og hele bredden av studenter må få være med på laget. For personlig kan jeg ikke støtte noe som fratar meg og mine medstudenter vår stemmerett.