En generasjon uten bolig

Jeg diskuterte nylig med min far hvorvidt det var på tide å kjøpe seg en bolig her i Bergen. Selv om jeg for tiden bor i en av Studentsamskipnaden i Bergen (SiB) sine boliger, betaler jeg over halvparten av studielånet mitt i husleie. Hadde jeg kunne puttet disse pengene i et huslån, ville jeg fått disse pengene igjen idet jeg solgte boligen, samtidig som jeg kunne deltatt i dagens eventyrlige markedsvekst. Dessverre lar dette seg vanskelig gjøre med min studentøkonomi. Leietakertilværelsen er noe jeg pent må finne meg i.

Min fars 75 kvadratmeter store leilighet i Kristiansand ble kjøpt i 1978 til 49 000 kroner. Tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at gjennomsnittslønna den gangen lå på 79 000 kroner. Boliglånet utgjorde på den tiden altså bare to tredeler av årsinntekten. Dagens situasjon er imidlertid helt annerledes. Et kjapt søk på finn.no viser at en helt grei 50 kvadratmeter stor leilighet i Sandviken, Møhlenpris, Solheimslien eller Nordnes ligger på 1,8 til 1,9 millioner kroner.

For en student uten inntekt vil det være umulig å låne så mye penger. Også for en nyutdannet lærer, som for tiden tjener rundt 450 000 kroner i året. Boligen koster altså fire ganger en årsinntekt. Bankene har forbud mot å låne bort mer enn tre ganger årsinntekten. Altså må «fornuftsekteskapet» trolig gjeninnføres. Alternativt kan jeg selvsagt anskaffe meg en bolig med utleiedel og leie den ut til blodpris, gjerne til noen stakkars studenter. Dagens boligmarked er ikke nådig.

Alt tilsier at boligprisene vil stige fremover. Rett etter krigen bodde det nesten fire personer per boenhet i Norge. Nå ligger vi rett over to. Vi skilles og vi lever lenger. Dagens boligpolitikk tar ikke hensyn til dagens situasjon. Dagens boligmarked blir mer og mer likt 1850-tallets der husmenn og leilendinger var underlagt storbondens makt og rov.

Vår generasjon blir utestengt fra boligmarkedet. Ved å gjøre det norske boligmarkedet til det mest liberaliserte i hele Europa har man tillatt at det spekuleres i et av menneskets mest grunnleggende behov, å ha et sted å bo. At så mange blir låst til leiemarkedet fører til en stor omfordeling av penger og makt, fra oss som ikke eier noen ting, til de som har midler til å spekulere i vårt stigende boligbehov. Når i tillegg utleieprisene går i taket, vi har sett eksempler på at det tas opptil fire-fem tusen for et rom i byens kollektiv, er det en skandale at man ikke har satt på bremsene for lenge siden.

SiBs målsetning er en 20 prosent dekningsgrad av studentenes leiemarked innen 2020. Dette er realpolitisk brønnpissing. At skarve 20 prosent av oss skal ha et midlertidig sted å bo løser svært lite. I realiteten gjør dette Bergen lite attraktiv som universitetsby. Jeg ønsker meg en ny, helhetlig boligpolitikk. Den blinde troen på at markedet vil løse alle våre problemer har gjort både folk og politikere handlingslammet. Vi må bygge nå, og vi må bygge arealeffektive, selveide studentboliger med makspris. Vi må rett og slett bygge så mange boliger at prisene faller.