En pris for troverdighet

Fredag 7. oktober ble det kjent at Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Roberta Gbowee og Tawakkul Karman tildeles Nobels Fredspris 2011. En president, en fredsaktivist og en forkjemper for ytringsfrihet. Tre personer som har kjempet en ikke-voldelig kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i samfunnet. Reaksjonene er til nå særdeles positive, med karakteristikker som «velplassert» og «viktig og riktig». Det mest kritiske er at tre prisvinnere kan være en for mye. Men når man ikke vet hvem som burde ha blitt kuttet, blir det et luksusproblem.

Det er flere årsaker til at nettopp disse personene fortjente å dele fredprisen. Ellen Johnson Sirleaf, den store forhåndsfavoritten, er Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige statsoverhode, og har blant annet drevet fram en resolusjon i FNs sikkerhetsråd til beskyttelse for kvinner mot vold og voldtekt. Leymah Roberta Gbowee står bak organisasjonen «Women of Liberia Mass Action for Peace», som har fått æren for at borgerkrigen i 2003 tok slutt. Sistemann, Tawakkul Karman, ledet demonstrasjoner mot regjeringen i Jemen ukentlig i over tre år, og har dermed spilt en ledende rolle i kampen for kvinners rettigheter, og for demokrati og fred i Jemen. Utvilsomt viktige bidrag i regioner under utvikling.

Det beste med årets fredspris er likevel mangelen på bismak rundt vinnernes kandidatur til prisen. Dette trengtes, i det minste for Nobelinstituttets troverdighet. Skuta trengte å komme på rett kjøl igjen, etter flere kontroversielle og til dels tvilsomme tildelinger de siste årene.

Liu Xiaobo, fjorårets vinner, er trolig den som sitter friskest i minnet. Mange anså den tomme stolen under tildelingen som det beste beviset på at dette var riktig valg. Likevel ble det diplomatiske forholdet mellom Norge og Kina satt flere år tilbake i tid. Flere forskere fra inn- og utland var også kritiske, med uttalelser som «Liu burde ikke vært satt i fengsel, men han fortjente ikke fredsprisen, fordi han støtter verken fred eller menneskerettigheter» og «det er ikke vanskelig å finne en dissident i et land med over 1,3 milliarder innbyggere». Komiteen er og bør være politisk uavhengig, men det er liten vits i å strebe etter kontroverser.

Et annet eksempel er Barack Obama, som vant fredsprisen i 2009, kun ni måneder etter han ble innsatt som president. Lite var naturligvis utrettet på så kort tid, med unntak av noen viktige taler og store ord. I tillegg satt han på det tidspunktet som president i et land som førte to kriger, som ytterligere styrket argumentene mot hans kandidatur. Fredsprisen er for prestasjoner, ikke for forventninger og som ekstra tyngde i fremtidige situasjoner.

Noe diskusjon var det også i 2007, da FNs klimapanel og Al Gore vant. I dagens samfunn er det neppe stor tvil om at klimaarbeid er viktig arbeid – men fredspris? Koblingen mellom klima og «folkenes forbrødring og avskaffelse eller minsking av stående armeer» synes ikke så åpenbar for alle at man umiddelbart fortjener Nobels Fredspris for innsatsen.

Med unntak av Martti Ahtisaari i 2008, har man dermed i år hentet seg inn etter en serie noe tvilsomme tildelinger. For i år virker prisen mer berettiget enn på lenge. Som en ekstra bonus måtte det tre kvinner til. Syv år har gått siden sist en kvinne ble tildelt prisen. Fire har fått den de siste 20 årene. Med årets tildeling er man nær en dobling av dette. Dette hjelper på i en noe skjev, vestlig og patriarkalsk tildelingshistorikk. Forhåpentligvis vil skuta ha stødigere kurs fremover.