En seksuell gråsone

Forrige helg var jeg ute i sentrum for å lage en artikkel om økt engasjement hos Natteravnene grunnet de mange voldtektene i Oslo. Rundt midnatt gikk jeg ut døren, vel forberedt på en kald og edru kveld på byen. Med hetta godt trukket over hodet travet jeg ned mot Torgallmenningen. På vei ned forbi taxikøen kjenner jeg plutselig en smekk på rumpa. I refleks snur jeg meg. En voksen mann står noen meter unna meg med et intenst blikk og et sleipt glis. Jeg blir sint og ønsker å ta en alvorsprat med mannen, men kompisene hans forsvarer han med at «han er full». Hva skal jeg gjøre? Hva har jeg rett til å gjøre? Jeg føler meg handlingslammet, og mannen smiler fortsatt bredt og går videre.

Dette er ikke første gangen det skjer, og det er langt ifra det verste jeg har vært borti. Jeg er heller ikke den eneste. Unge kvinner opplever dette hele tiden. Vi blir trakassert på nattklubber, dansegulv, jobb og skole. Tilfellene er kanskje små i noens øyne, men de er mange.

Seksuell trakassering er uønsket oppmerksomhet om kjønn, kropp og legning. Trakasseringen har altså et vidt spekter. Det kan omfatte blant annet «spøk» med seksuelle undertoner, kommentarer om kropp eller klær, nærgående blikk, blotting, uønsket berøring, voldtektsforsøk og voldtekt.

Det å bli tatt på rumpa på åpen gate er seksuell trakassering. Slike tilfeller blir ofte bagatellisert og ikke gjort noe med. Her frarøves man likevel retten over sin egen kropp. Det mangler en forståelse for hvor ubehagelig og lite greit dette er. Jenter liker ikke alle former for oppmerksomhet. Følelsen av å bli tafset på, gir en følelse av maktesløshet. Det å miste kontrollen i møte med noen andre. For hva kan man egentlig gjøre i et slikt tilfelle? Hva står man opp mot?

Bak disse handlingene finnes det en holdning. En holdning om at slike ting i større grad er sosialt godtatt. Det er bare noe man ler bort. Og om jenta reagerer, blir hun fort ansett som prippen fordi hun setter grenser. Hvis man ikke setter grenser kan det resultere i at de som trakasserer i større grad vil se på det som helt greit. Blir man ikke motsagt vil man fortsette. Enda verre kan det resultere i at man vil teste grensene og prøver seg på mer alvorlige hendelser. Holdninger påvirker også andre, og gjør at den sosiale aksepten i større grad utbredes.

En slik ukultur skaper også usikkerhet hos voldtektsofre om hvor grensen går mellom voldtekt og lek. Det kan resultere i at færre anmelder voldtekter fordi de tror terskelen for seksuelle trakasseringer er høyere. Det skaper også uklare grenser for hva som er tillatt og ikke tillatt hos de som trakasserer. Det er viktig at vi er bevisst på denne ukulturen, og at vi kveler holdningen helt i begynnelsen, slik at den ikke har mulighet til å utvikle seg.

Det henger ikke på greip for meg hvordan noen kan tro at de bare kan gå bort til en annen person og tafse. Hverdagslige holdninger som ligger bak slike tilfeller kan være vanskelig å utrydde helt. Det samme gjelder utryddingen av «ekle menn». Men graden og antallet kan begrenses. Ved at ingen sier imot når tilfellene oppstår, slipper man unna med det, og bidrar til at det i større grad blir sosialt akseptert. Det viktigste er at vi ikke lar det gå forbi. Så lenge vi tier, samtykker vi.