Ensom ulv i presteklær

Det er en uke siden Einar Gelius meddelte at han har valgt å si opp sin stilling som sogneprest i Vålerenga menighet, grunnet presset familien har opplevd etter at presten tok fikenbladet fra munnen i boken «Sex i Bibelen». «Pressen har jaktet» sa Gelius, på martyraktig vis, og hans avgang føyer seg dermed inn i rekken av andre offentlige oppsigelser de siste årene, og det nevnes i fleng: Gerd-Liv Valla, Manuela Ramin-Osmundsen, Liv Løberg.

Den avgjørende forskjellen er at overnevnte kvinner trakk seg etter massivt folkepress, – en unison mistanke om at deres verdigrunnlag ikke samsvarer med det vi i Norge anser som nødvendig for en person i en offentlig stilling. Gelius, derimot, var en folkets mann, var han ikke? En forkjemper for den liberale kirken, en David, tilsynelatende utstøtt fra det gode selskap av «konservative krefter» – Goliat. 50.000 Facebook-brukere har meldt seg inn i gruppa «La Einar Gelius beholde jobben» – dog, hvor mange av disse som er religiøse vites ikke, og belyser for øvrig en populismetendens som kan se ut til å være gjeldende i det norske samfunn. Nevnte Facebook-gruppe har imidlertid rukket å bli Gelius' skjold mot enhver anklage, og det er igjen fristende å sitere folkepresten: «Det er ikke alle norske prester som har 50.000 tilhengere på Facebook».

I norsk offentlighet – det åpne, tilgjengelige forum i vårt lille, sekulariserte land – er det begrenset mengde plass reservert frittalende prester. Ikke fordi kirkens konservative mørkemenn nødvendigvis har mediebedriftene fanget i sin geistlige jernhånd, men fordi det ikke er mange nok kanaler å gå gjennom, ikke mange nok mottakere med interesse av og behov for enda en Gelius, enda en Hognestad, enda en Eidsvåg. Likevel betyr ikke dette at de ikke eksisterer. Den siste tiden har Einar Gelius utpekt seg selv til talsmann for den inkluderende kirken, og avvist at oppsigelsen er en personalsak, men snarere «en sak om folkekirkas framtid». Han sier selv at «tausheten blant andre prester taler for seg» – at fraværet av uttalt støtte blant kollegene gjenspeiler «konformitetspresset i kirken». Mye kan tyde på at Gelius i eget hode har blitt en raushetens yppersteprest – og at han der er én av få.

Å tro at vi i Norge i 2010 - hvor statskanalens folkeopplysning innbefatter dirty-talk og kamasutra - kun har én prest som synes homofili er greit, at kirken bør være et upretensiøst og lett tilgjengelig sted, og at kvinner kan utføre presteembetet på en like tilfredsstillende måte som menn, er ganske enkelt naivt. Studentprest i Oslo, Inger Anne Naterstad, er en av flere som reagerte på sogneprestens avskjedsord. Hun sier blant annet at «Gelius' fremstilling er en hån mot prester som gjør en like god jobb som han uten å dele meningene hans». Det kan være verd å merke seg at mens Gelius har brukt tid på bokskriving og innøving av rumba-moves, har majoriteten av norske prester vært der de opprinnelig var ment å være: i kirken, blant de kristne, for og med menigheten. Kjære Einar Gelius: Ja takk til takhøyde. Men det skal og bør være et tak. Det er tross alt det som skiller dere som er inne fra oss som er utenfor.