Et slag for kampsporten

Det er liten tvil om den medisinske risikoen den norske proffbokseren Cecilia Brækhus utsetter seg for i ringen. Det er dokumentert høyere forekomst av alvorlige hjerneskader, blant annet akutt økt hjernetrykk, hjerneblødninger og permanente skader som Alzheimers og parkinsonisme, blant profesjonelle boksere. Boksing kan, i verste fall, føre til skader med dødelig utfall. Men utsatte ikke Anders Jacobsen seg også for en viss risiko (med mulig dødelig utfall) da han satte utfor Holmenkollen og hoppet 142,5 meter på ski? Og hva med basehopperne som kaster seg utfor norske fjellvegger under basehopp-VM? Eller når Petter Solberg raser avsted i over 200 km/t på rallybanen?

Så lenge både Brækhus og Solberg er fullstendig klar over hvilken risiko de tar, er det etter min mening ikke opp til oss andre å forby dem å ta denne risikoen.

Men i Norge er det nettopp det vi gjør. En 30 år gammel lov forbyr proffboksing, i tillegg til andre kampsporter som kan føre til knockout. Med unntak av Island, er Norge i ensomt selskap med diktaturer vi ellers ikke liker å sammenligne oss med: bare Cuba og Nord-Korea forbyr sine innbyggere å drive med proffboksing. Verdensmester Cecilia Brækhus blir hedret på idrettsgallaen, men kan straffes med fengselsstraff dersom hun skulle finne på å utøve yrket sitt på norsk jord.

Nå står også norsk amatørboksing i fare. Bakteppet er at Det internasjonale bokseforbundet (AIBA), som organiserer amatørboksingen på verdensbasis, er i ferd med å innføre nye regler. AIBA ønsker å samordne amatørboksing og proffboksing, og går derfor blant annet inn for å forby bruk av hjelm i boksekamper.

Norsk Bokseforbund er pålagt å følge reglene fra AIBA, men ifølge norsk lov er boksing uten hjelm forbudt. Uten en lovendring kan det godt hende at sommerens Olympiske leker i London blir det siste for norske amatørbokseres del, og forbundet kan se langt etter å kunne arrangere internasjonale stevner igjen.

Men, vent nå litt: Hvorfor bruker jeg spalteplass på å engasjere meg i lovligheten av en kampsport der to utøvere påfører hverandre hjernerystelse?

Det hele begynte med en reportasje jeg skrev i fjor, om en annen kampsport som også rammes av forbudet: Mixed martial arts (MMA). Dette er en blanding av ulike grener, og kampene jeg hadde sett på Internett virket blodige og voldsomme.

Kampsport i har et dårlig rykte i norsk media, men i møte med hverdagen i treningssalen slo utøverne knockout på mine fordommer. Jeg møtte vanlige, skikkelige folk som trente hardt. Treningene var preget av gjensidig respekt og ydmykhet – og stort fokus på sikkerhet. Jeg oppdaget at kampsport på seriøst nivå ikke er ensbetydende med vold. Seriøse trenere og utøvere gjør ikke dette for å slåss, men for å bli gode i en sport på samme måte som alle andre idrettsutøvere.

Nå er ikke MMA, boksing, og andre kampsporter helt like. Men de rammes av de samme fordommene utenfor treningssalen, og det samme forbudsregimet. Når det er snakk om kampsport, er det som om det skjer et eller annet med oss nordmenn. Det truer den norske uskylden. Det er farlig, det må forbys! Plutselig er det følelsene som snakker, ikke fornuften.

Flertallet på Stortinget, med Ap i spissen, stemmer gang på gang ned forslag om lovendringer. Nå er et nytt forslag om lovendringer inne til behandling hos familie- og kulturkomitéen. Høyre, Frp og Krf stiller seg bak forslaget, men Ap har varslet stor skepsis. Når de etter all sannsynlighet igjen kommer til å stemme nei til endringer, blir behandlingen av saken nærmest en formalitet når den kommer opp for Stortinget.

Ap inntar en foreldrerolle de ikke burde ta. Det er ikke snakk om barn som må beskyttes mot seg selv, men voksne, profesjonelle idrettsutøvere som utmerket godt vet hva de driver med. Når Ap sier de ikke er imot boksing på prinsipielt grunnlag, men skylder på den medisinske risikoen, er dette overformynderi på tynt grunnlag. Løsningen på risikosport er ikke totalforbud, men streng regulering og fokus på sikkerhet og profesjonalitet.