I kjølvannet av Mubarak

De siste to ukene har protestene og demonstrasjonene i Kairo preget nyhetsbildet. Det eneste som foreløpig er sikkert er hva majoriteten av egyptere ikke ønsker: Hosni Mubarak. I skrivende stund gjenstår det å se hvorvidt presidenten vil gå av før valget i september, men et politisk maktvakuum bør uansett unngås. Selv om Mubaraks avgang vil, og bør, bli feiret, er det viktig å huske på at morgendagen, så vel som hverdagen, kommer etterpå. En alternativ regjering, gjerne en overgangsregjering, bør være debattert, konstatert og klar til å tiltrå så snart presidentens avgang er et faktum.

Hvem som skal bli Mubaraks arvtager er et av mange spørsmål egypterne må svare på i nærmeste framtid, og Det Muslimske Brorskap (DMB) ser ut til å bli et stadig mer naturlig alternativ. DMB har vært forbudt i Egypt siden 1954, men er den største, mest populære og mest effektive opposisjonsgruppen i Egypt. Det er likevel stor uenighet om hva slags parti dette egentlig er. Ikke overraskende var Siv Jensen raskt ute med å stemple DMB som «arnested for all terror». Også forfatteren Walid al-Kubaisi er kritisk og mener brorskapet utnytter opprøret til å starte en gradvis islamisering av Midtøsten. President Mubarak prøver å virke martyraktig da han sier han ikke kan gå av i fare for kaoset som vil oppstå om DMB kommer til makten. Ovennevnte meninger virker overdrevne, villedende og paranoide.

Krisesituasjoner kan være grobunn for ekstreme retninger, men det virker i denne sammenhengen som om Jensen, al-Kubaisi og Mubarak prøver å skape, for å deretter utnytte, frykt for brorskapet. Midtøsten-ekspert Bjørn Olav Utvik har fulgt partiet tett i 20 år og sammenligner DMB med KrF i sørlandsbygden Lyngdal på 1950-tallet. Utvik framstår som en mer troverdig og objektiv kilde, og det å svartmale brorskapet vil forøvrig verken hjelpe eller reformere Egypt og landets innbyggere.

Det er viktig å ikke utnytte Vestens eventuelle frykt for DMB, men samtidig være obs på hvilke forandringer et slikt parti i regjering kan ha. Ulovliggjøringen av partiet var enkel da det er lettere å forby noe enn å akseptere noe som jevnbyrdig konkurrent. Nettopp fordi DMB ikke har hatt muligheten til å vise hvilken rolle det kan spille i Egypt, er det viktig at om sjansen byr seg, må den nyttes med varsomhet. Landet vil sannsynligvis komme best ut med en gradvis endring, i stor grad fordi en da underveis vil kunne tilpasse seg forandringene og endre der en ser at endring trengs. Det viktigste vil uansett være folkets deltagelse.

Om løsningen blir en overgangsregjering fram til det planlagte valget i september, kan fredsprisvinner Mohamed ElBaradei være en sentral aktør. For å sikre at det kommende valget skal være fritt og rettferdig, planlegges det nå at en overgangsregjering skal samle et bredt utvalg fra opposisjonen for å reformere valgsystemet. Uansett president er det viktig at Vesten lar Egypt bygge demokrati i sitt tempo, på sin måte og med sine innbyggers tiltro. Vi bør huske at vi selv brukte et par hundre år på å bygge demokratiene vi har i dag, og at det dermed blir naivt og krampeaktig av oss om vi skal forvente en lignende prosess på en uke.