Klikkhorer fremfor nyhetsidealer?

Kringkasting og presse skal ivareta bestemte samfunnsoppgaver som informasjon, debatt og kritisk gransking av samfunnets makthavere, skriver medieteoretikerne om nyhetsjournalistikken. Som følge av det dominerende fokuset på å produsere og selge ut saker som genererer flest mulig klikk fra leserne, sier pressen i stor grad fra seg sin opplysningsrolle.

Blant normene i pressens etiske regelverk finnes publiseringsregler som vektlegger saklighet og omtanke. Krigstyper om pupper, lavkarbo og rampegutter som får øl i håret kan vanskelig forsvares av disse idealene, men slik er vi vant til å se nasjonale mediers forsider titt og ofte. Gjerne i kombinasjon med lettkledde kropper, våpen, blod og gørr. Blikkfang - jepp. Inngang til kritisk debatt om viktige samfunnsspørsmål - not so much.

Er det slutt på å sette dagsorden? Journalistikk bygger på utvalg, vinkling og tolkning, og det dagsaktuelle er i utgangspunktet dagspressens kilde til eksistens. Er det frykten for å bli oppfattet som paternalistiske som avskrekker medieprodusenter fra å opptre som budbringere og oppfordre til refleksjon, eller er det kommersialiseringen som kobler journalistikken fra dens forpliktelser?

Det er mye kjendisene og «deg» blant de feteste typene. Slik får DU et bedre sexliv. Dette er dietten DU bør følge. Gjerne er kjendisers «eksperttips» hovedkilde, og kildekritikk står svakt.

Et kjent nyhetsideal er at folk flest er tjent med en presse som fungerer som en arena for det politiske demokratiet. Men som sosiale vesener higer de fleste av oss mer etter sladder og (pseudo-)sensasjoner enn innfløkt politikk og dølt finansnytt. Som en markedsinstans følger også mediene tilbud og etterspørsel og gir publikum det de vil ha. I hovedsak stoff som omhandler deg selv og overeksponerte internasjonale «folkehelter».

Nettavisene er den viktigste og mest effektive nyhetskanalen vi har, og for etter hvert å kunne lede til debatt må sakene vinkles spissest mulig for å fange lesernes interesse. Krav til konsistens på de dynamiske forsidene sørger for at leserne raskt kan se seg ut saker som appellerer til ens interesser, men den påfølgende debatten uteblir ofte. Vi leser det vi føler angår oss og kan identifisere oss med. Er det generelle nyhetsstoffet lettfattelig, vil det stimulere til engasjement. Og det er her vi står på stedet hvil, da terskelen hos storparten av folket er lavere for å si noe om rappkjefta bondemusikere enn om konfliktfylt politikk.

Når enkelte medier avstår fra å opptre som en arena der dagsorden settes og samfunnsspørsmål tas opp til debatt, og publikum samtidig svelger kjendiskonflikter og slankeråd rått, kommer vi ikke veldig langt på vei. Den gjennomsnittlige leser ser etter den gode og den onde i historiene, og saker uten personifisering av parter og instanser appellerer bare til et fåtall. Balanse i presentert stoff og bildet som gis av verden er fint, men vektskåla bør være like tung på begge sider. Det vi vil ha på den ene siden, og det vi trenger på den andre siden. Informativ, saksorientert, underholdende og engasjerende. Og på midten: en innstilling om å la mediene forsyne oss med begge deler.