Kostbar energisparing

De som har tatt avgjørelsen om å stenge masterlesesalene på Sofie Lindstrøms Hus har enten aldri skrevet masteroppgaver selv, eller så har de glemt den tiden de gjorde det.

Å skrive en masteroppgave er nemlig en spesiell situasjon. Jeg har vært selv vært der. Man skal produsere et forskningsprosjekt på omlag 100 sider. Man skal ha med teori, metode og empiri. Det er på mange måten selve OPPGAVEN. Det er dette som skal definere en som student, og vise omverdenen ens akademiske ferdigheter. Slik føles det i hvert fall mens er man er midt i det. Man bruker mye tid på å tenke og dvele, og skal i tillegg produsere selve teksten. For å få til dette er man avhengig av lange skriveøkter, de gangene man kommer inn i flytsonen. Da hjelper det lite å måtte forlate lesesalen klokken 20.00 eller 23.00. Flyten følger ikke klokken og kan komme til alle døgnets tider.

Det argumenteres fra SV-fakultetets side at man har hatt problemer med at uvedkommende har kommet seg inn i bygget. Dette kan ordnes på en meget enkel måte, nemlig ved at man alltid må bruke kort for å komme seg inn. Selvsagt kan de uvedkommende snike seg inn mens studenter kommer og går, men jeg tror de fleste studenter er såpass oppmerksomme på dette problemet at de ikke vil la det skje.

SV-fakultetet begrunner også de begrensede åpningstidene med energisparing. Fakultetet vil nok spare verdifull energi, men samtidig øker sannsynligheten for at flere av fakultetets masterstudenter ikke fullfører til normert tid. Dette er også av stor verdi, for studentene og universitetet. Mange masteroppgaver, inkludert min egen, har blitt produsert i nattens mulm og mørke på døgnåpne lesesaler.