Kunstkritikk for fremtiden

Torsdag 27. januar var det duket for diskusjon. Lokalitet var Bergen Kunstmuseeum, Lysverket. Kunstkritikkens plass i kunstlivet og kunstpolitikken i Bergen var et av hovedtemaene. Flere i Bergens kunstelite var representert. Politikere, direktører, gallerieiere, kuratorer, kunststudenter og presse kom alle med sine synspunkt.

Kulturbyråd Harald Victor Hove kunne fortelle om ambisiøse mål for Bergen som kunst– og kulturby. Innen 2017 skal Bergen nå målet om å være en av Nordens mest spennende og nyskapende kulturbyer. Det er fantastisk for byen og byens kulturelle ånd at de som sitter på pengene er de som sikter høyest. Men hva er kritikerens rolle i denne visjonen?

Kritikerens oppgave er å skape interesse for moderne kunst blant et bredest mulig lag i befolkningen. Hans syn er ikke avgjørende, men kan være et viktig bindeledd mellom kunsten og folket. Kritikere og lesere bør være klar over følgende (sitert fritt etter Dag Solhjells «Hustavle for kritikere»): «Kvalitetsbedømmelse er subjektiv, begrunnelse er objektiv. Begrunnelsen objektiverer den subjektive bedømmelse, men kan aldri gjøre bedømmelsen objektiv, bare mulig å forstå og å diskutere». Altså, kritikk bør være med på å skape diskusjon og sikre kvalitet.

I diskusjonen i Tårnrommet på Lysverket kom det tydelig frem at fraværet av kritikk var mye verre enn negativ omtale. For med omtale i avisen ble kunsten belyst. Kunstnere kunne fortelle om hvordan de merket forskjell på publikum, både når det handlet om besøkstall, men også interessen rundt utstillingen etter at avisene hadde skrevet om det. Svaret blir dermed å gi kunsten større plass i folks hverdag.

I julen gikk samtalen hjemme i min egen storfamilie om hvorfor vi handler som vi gjør. Hjemme på Blindheim (en bydel i Ålesund) har vi gått fra tilfeldig kunst på veggene til å – de siste årene – bli mer opptatt av hva vi henger opp. Hva som har vært avgjørende for hva vi velger å henge opp kan diskuteres, men at barna er naturlige pådrivere som har blitt eldre, bodd hjemmefra, fått nye impulser, og blitt servert kunst og kunstkritikk gjennom ulike aviser og tidskrifter, har nok mye av skylden i de valgene som har blitt tatt. Storbyens rolle som kunstscene og formidler spiller også en betydelig rolle.

Mer omtale og diskusjon av kunsten vil fortsette å skape en synergieffekt for kunstnere og det brede publikum. La flere få mene, og ta del i kunstens viktige verdi. Så kan kanskje våre barn en dag være med på å bestemme hvilke kunstnere som skal prege deres fantasi.