Litterariteten i retten

Å skulle uttale seg om Treholt-saken er å trå i et farlig og forvirrende terreng. En trenger imidlertid ikke holde styr på alle de ulike momentene for å ta del i en mer generell diskusjon som saken åpner opp for – en diskusjon rundt svakheter i rettsystemet som kunne vært forbedret med en mer alternativ jussutdannelse.

Bokutgivelsen «Forfalskningen – Politiets løgn i Treholt-saken» av Geir Selvik Malthe-Sørensen og Kjetil Bortelid Mæland ga i høst Treholt-saken ny aktualitet. I boken hevdes det at pengebevisene som ble avgjørende for dommen er falske, fordi koffertbildene som er blitt brukt siden den første rettsaken i 1984 er fabrikkerte.

Til tross for mye oppbluss, er det som hevdes i boken ikke nødvendigvis revolusjonerende nytt for alle. Utgivelsen kan få store konsekvenser for det som vil skje videre i saken, men i løpet av de 26 årene som har gått siden dommen ble felt, har lignende poenger stadig tilkommet fra flere hold. Flere utgivelser har problematisert bevisførselen rundt dommen av Treholt, ikke uten grunn.

At retten har litterære preg og at dommere fortolker i hytt og pine er slett ikke eksepsjonelt for det norske rettsvesenet

Treholt har aldri tilstått «millitær spionasje», som er det han er dømt for. Heller ingen konkrete beviser kan fastslå dette. Retten har derfor, sammen med mediene, snekret sammen en historie basert på forhåndsopplysninger/dømming. Rettens oppgave er tross alt å konstruere historier ved å tolke tegn. Problemet er når tegn blir tolket utelukkende negativt, som en kan hevde skjedde i Treholts tilfelle, ettersom han fikk landets strengeste straff uten å ha noen klare beviser mot seg. Dersom det forfatterne av den nye boken hevder er sant, er ikke tegn bare mistolket, men også fabrikkert.

Treholts advokat Harald Stabell uttalte nylig til NRK at «dette handler ikke om skyldspørsmålet, men at man ikke kan dømme en person man mener er skyldig ved å konstruere bevis. Det gjør meg skremt.» Stabell berører her det jeg vil si er essensen i Treholt-sirkuset: Prosessen rundt Treholt berører mer enn bare én enkeltskjebne. Det viser til en tendens i rettssystemet som er for lite debattert: Rettsystemets manglende fortolkningsevne.

At retten har litterære preg og at dommere fortolker i hytt og pine er slett ikke eksepsjonelt for det norske rettsvesenet. Det har foregått overalt så lenge det har fantes et rettsystem, i større eller mindre grad. Kanoniserte forfattere som Kafka, Shakespeare og Camus tematiserer det: litterariteten, teatraliteten, tilfeldigheten og urettferdigheten i retten. Det handler ikke nødvendigvis om å finne frem til de uskyldige. Det er en fremvisning av hvor lett det er å feiltolke hvis man er innstilt på det, om å dømme på et uholdbart og uvesentlig grunnlag. Mange jurister og advokater hadde nok hatt godt av å lese slike verk. En start kan være at jussstudiet får et fag som omhandler litterariteten i retten og retten i litteraturen. Faget eksisterer allerede på HF: «Litteraturvitenskaplig retorikk» og tilbys først og fremst litteratur- og retorikkstudenter. Et samarbeid med jussstudiet ville vært fruktbart for alle parter, først og fremst for å tilby et bredere perspektiv i jussutdannelsen.