Mangfoldets tyranni

Selv Norges nest største by kan tidvis virke for liten. Man møter de samme menneskene, går på de samme stedene, og ser på den samme våte brosteinen. For Det Akademiske Kvarter sin del kan det derimot virke som Bergen er blitt for stor.

Før Kvarteret stengte dørene for oppussing i 2007, var samholdet et helt annet. Kvarteret hadde, sammen med Hulen, tilnærmet monopol på studentene. Det har imidlertid forandret seg betraktelig etter nyåpningen i februar i fjor. Kvarteret trekker ikke like mange studenter som før, mens de andre utestedene i de såkalte «lysløypene», som for eksempel triangelet Legal–Ujevnt–Garage, får de gjestene Kvarteret er avhengig av.

Studentene på sin side, lever på omtrent samme månedslønn som de gjorde i 2007. De har fortsatt like mye å rutte med, mens boligprisene stiger, matvarer er relativt dyrt, og øl, vin og brennevin er betraktelig dyrere hos Kvarterets konkurrenter. Likevel velger studentene å gå dit i ukedagene, i stedet for å støtte opp under studentkulturhuset.

Man må jo lure. Hva gjør Kvarteret galt? Det kan være den nye generasjonen studenter som ikke er like solidariske, som ikke føler samme ansvar for å støtte studentkultur som før, det kan være at oppussingen tok for lang tid, og det kan være et nyfunnet behov for vannhull med særpreg.

Alt i alt er det noe som ikke fungerer på Kvarteret etter gjenåpningen. At de frivillige må betale 15 kroner mer for internøl enn de frivillige på Hulen, er én ting. Verre er det med mangelen på gjester, og dermed også mangelen på inntekter. For selv en organisasjon basert på frivillige, som i følge statuttene skal gå i null, er avhengig av å tjene nok til å ikke gå i minus. 2011s store spørsmål blir derfor; hvor blir det av studentene?