Mellom middelalder og make-up

Vi synes i Vesten å ha kommet dit hvor tankene om Det Annet Kjønn er allment akseptert, der statsfeminismen har gitt oss 40 prosent kvinnelige toppsjefer og full barnehagedekning, hvor jenta ligger øverst og puler som en mann. Som Gud, som hviler på den syvende dagen, kan også 70-talls-feministene nå slappe av. Nå er det tid for å lene seg tilbake og begynne å interessere seg for møbeldesign. Kampen er vunnet.

Men kanskje ikke allikevel?

I sommer kunne man se bilde av en ung, afghansk jente på forsiden av det amerikanske Time Magazine. Under hennes fargerike, orientalsk-inspirerte sjal, mellom hennes svarte krøller og mottakelige blikk, syntes et stort hull der nesa hennes pleide å være. Den hadde blitt kuttet av på Talibans ordre. Ved siden av står det: «What happens if we leave Afghanistan». Budskapet er problematisk på flere måter.

Når kvinnekampen synes å være vunnet i våre hjemland beveger fronten seg videre, ut i verden til alle de sammenraste samfunn, håpløst stagnert på 1300-tallet hvor barbariet råder. All den tid kjønnsbasert vold er fullstendig uakseptabelt, er følelsesmessig utpressing og utnytting av kvinners stilling til symbolpolitikk og rettferdiggjørelse av vestlig militarisme også kvinnefiendtlig. Enda en afghansk kvinne strekkes utover avispapiret hvor hun som så ofte før forblir det tause utgangspunkt for den påståtte sivilisasjonskrigen.

Som Gud, som hviler på den syvende dagen, kan også 70-talls-feministene nå slappe av

Den vestlige situasjon er preget av en stadig mer seksualisert og kommersialisert offentlighet, hvor de siste tiårenes feministiske fremskritt utfordres gjennom stadig trangere rammer for hva det vil si å være jente. Å bli hørt som jente avgjøres oftere og oftere av seksuell kapital, og hemmes av skjønnhetstyranni og streben etter «Sex og Singelliv»-lykken. Ute i Europa rammer privatisering, økende ulikhet og den systematiske nedbyggingen av velferdsstaten kvinner uproporsjonalt hardest. «Moderniteten» som afghanerne synes så sårt å trenge, handler dessverre med tiden sjeldnere og sjeldnere om store sivilisasjonsfremskritt som sosial likhet, økonomisk rettferdighet og fred.

Times forside er bare ett av mange eksempler på denne fremstillingen av afghanske kvinner som en umyndiggjort og brutalisert kasteball mellom henholdsvis det gode: en amerikansk krigsindustri forkledd som menneskerettighetenes utstrakte hånd, og det onde: den brune middelaldermannen. Afghanske kvinner lider i dag både under gammel, patriarkalsk føydalisme og en gjennomkommersialisert militær tilstedeværelse. Rettferdiggjørelsen for sistnevnte er definert gjennom en bevisst mediestrategi fra NATO: å bruke kvinners undertrykkelse som et «pressure point» for å øke oppslutningen i folket rundt krigsprosjektet. Dette avler en offentlig debatt hvor et parti som Fremskrittspartiet, som vanskelig kan beskyldes for noe annet enn sjåvinisme i nasjonal sammenheng, tillater seg å påberope likestilling som det definerende argumentet for krigen i Afghanistan.

Feminisme i dag er altså ikke hva den har vært: I en tid der likestilling benyttes som bevisst PR-strategi, politisk forskjønnelse og vestlig branding, er det lett å gå seg vill. At vi i Vesten er definisjonsbærere av det universelle – menneskerettigheter og likeverd - er imidlertid en overforenkling som gjør oss blinde for våre egne utfordringer og gjør reell likhet både i Norge og Afghanistan vanskeligere.