Mens vi venter

Overgangen fra videregående til studier kan være tøff, og selv har jeg ingen problemer med å kjenne meg igjen i «Mona» sin historie. Som stjerneelev fra videregående var jeg totalt uforberedt på hva som krevdes av en universitetsstudent da jeg for vel ett år siden flyttet inn i en eksosfylt og trang hybel på Danmarksplass. Det krevde en helt annen evne til å strukturere og ta ansvar, og følelsen av å ikke strekke til i forhold til egne forventninger var av og til overveldende. I vår møtte jeg veggen. Jeg slet med en hjemmeeksamen der jeg hadde store ambisjoner, men teksten ble bare aldri perfekt nok. Jeg endte opp med å la være å levere hele greia, heller enn å få en skuffende karakter og knekk på selvtilliten.

Det var selvfølgelig teit. For meg ble episoden en lærepenge som tvang meg til å ta tak, men det kunne fort gått annerledes. Å kontakte psykolog er et stort og skummelt steg, og da er det ekstremt viktig at man får rask hjelp. Åtte uker er ikke raskt. Åtte uker er ikke lavterskel. Skulle jeg trenge hjelp i dag er det ikke sikkert jeg får en vurderingstime før semesterslutt.

14 prosent av studenter sliter med alvorlige psykiske symptomplager, men kun en tredjedel søker hjelp. Å møte disse med åtte ukers ventetid blir som å sparke noen som allerede ligger nede.

Ifølge en rapport fra 2008 om psykisk helsetjeneste for studenter fikk alle som da tok kontakt med SPH i Bergen time innen 14 dager. Det ble slått fast at tilbudet burde opprettholdes «minimum på dagens nivå» med kort ventetid og lav terskel.

På fem år har antall nye henvendelser til SPH økt med nesten 20 prosent, samtidig som antall psykologer er uendret. Dagens lange ventetid bør få alarmklokkene til å ringe så det kimer; hos SPH, Velferdstingets Audun Kjørstad og SiB.