Misjonærer dømt til å tape

«Hvis mennesker definerer situasjoner som virkelige, så blir de virkelige i sine konsekvenser.» Med dette berømte sitatet beskriver sosiologen W. I. Thomas et av de viktigste premissene for menneskers handling. Alle mennesker deler ikke den samme verdensoppfatning, og det byr på utfordringer.

Når Studentersamfunnet i Bergen denne uken inviterer to meget kontroversielle gjester til debatt, kan Thomas-teoremet utgjøre et nyttig bakteppe. Verdensoppfatningen til de to islamkritikerne deles ikke av flertallet, men det gjør den ikke mindre reell for dem. På samme måte som gudstro preger de troendes liv og handlinger, preger de islamfiendlige holdningene til Tumyr og Anfindsen deres liv og leven. Som enhver misjonær ønsker de å overbevise andre om at det brenner i helvete, eventuelt at muslimer er noe som bør fryktes.

Uansett hva man måtte mene om Samfunnets debattdeltagere, innebærer ytringsfriheten at alle, uansett meninger, har lov til å si sitt. Det er ikke lett å endre folks verdenssyn, og det skal vi være glade for. Anfindsen og Tumyr får ikke en lett jobb når de skal prøve å overbevise befolkningen.

Det norske samfunnet har forandret seg etter 22. juli. Vi har beveget oss fra å slå ned på alle former for rasistiske ytringer til å åpne døren på gløtt, men vi står bare i sprekken og kikker forvirret inn i meningsmangfoldet som finnes i mørket. De lange køene på Studentsenteret da UiB i høst inviterte den kvinnefiendlige og Breivik-sympatiserende bloggeren Eivind Berge til debatt, understreker sirkuspreget: man vil se galskapen med egne øyne.

Det er nå på tide å ta det neste og vanskeligste steget: å ta debatten her og nå. Vi som møter opp på Samfunnet-debatten bør ikke sperre opp øynene og lukke munnen. Vi bør åpne munnen og fortelle, saklig og så godt vi evner, vårt budskap og vår misjon. Selv om vi taler selvfølgelighetens sak, må vi likefremt misjonere. Jeg tror vi skal klare det. Vi taler tross alt en bedre sak.