Morbide scener fra Ground Zero

11. september har blitt et begrep. «Hvor var du da World Trade Center falt?» står nå like sterkt som da en viss skiløper brakk en stav i oppløpet for nærmere 30 år siden. 9/11 var et øyeblikk som brant seg inn i hukommelsen såvel internasjonalt som i USA. 2. mai i år ble hovedmannen bak angrepet, Osama bin Laden, til slutt funnet og tatt av dage, nesten ti år etter terroraksjonen. Hele USA brøt ut i gledesrus over at den angivelige rettferdigheten seiret over mannen som stod bak angrepet på tvillingtårnene. Tusener av mennesker samlet seg utenfor Det hvite hus med amerikanske flagg og plakater etter at nyheten sprakk. Også på tomten der World Trade Center en gang sto samlet folk seg og erklærte det hele for en stor dag for USA. TV-bildene som har gått verden rundt viser jublende og smilende amerikanere. Også Norges utenriksminister, Jonas Gahr Støre, sendte sine gratulasjoner til amerikanerne, og berømmet aksjonen som ledet til bin Ladens endelikt. Reaksjonene fremstår som merkelige.

Det er riktignok liten tvil om at dødsfallet vil kunne oppfattes som en trøst for de etterlatte i USA. At mannen som påtok seg ansvaret for en handling som tok nærmere 3000 liv har fått den straffen mange mente han fortjente. Likevel – feiring, gratulasjoner og ensidige jubelscener som amerikanerne nå presterer, heller på en annen side mot det absurde og morbide. Dette skal ikke tolkes som et forsvar av bin Ladens handlinger, men heller at kjernen i saken er usmakelig. Å uttrykke en uforbeholden glede over en persons død vitner, uansett sammenheng, om dårlig takt og tone. Når utenforstående menneskeliv i tillegg har gått tapt i jakten, og da ikke minst i selve aksjonen, blir det hele ytterligere prematurt og lite reflektert. Skogen forsvinner blant alle trærne.

«Jeg klarer ikke være glad for at enda en person er død, selv om det er bin Laden», uttalte nylig amerikanske Harry Waizer til New York Times. Han var en av de som overlevde terrorangrepet den infame septembermorgenen i 2001. Og han har utvilsomt et poeng. Dødsfallet til bin Laden markerer ingen avslutning, selv om det er mannen som i media har fremstått som selve «terrorsjefen» som har takket for seg. Terrortrusselen er større enn én mann. Dette kom også frem da al-Qaida omsider bekreftet sin leders død. «Vi vil snart gjøre deres glede til en sorg. Deres blod vil bli blandet med tårer», skriver de i sin første offisielle melding, og følger opp med at de vil forfølge og angripe amerikanerne, både hjemme og ute. Krigen mot terror er ikke slutt. Den har bare tatt enda et menneskeliv. I de aller fleste tilfeller vil dette oppleves som trist – men altså ikke denne gangen.

«Jeg sørger over tapet av tusenvis av edle liv, men jeg vil ikke fryde meg over døden av et, ikke engang en fiende», sa en gang Martin Luther King jr. Han mente at å hate tilbake bare ville multiplisere det opprinnelige hatet, og mørklegge ytterligere. Det er nok mye klokt i det. For mens drapet på Osama bin Laden kan sies å ha vært en dyd av nødvendighet, kan ikke det samme sies om selve feiringen av drapet. Det fører intet annet med seg enn ytterligere misnøye og avsmak fra enkelte arabiske kretsers hold. Og med de nyeste meldingene fra al-Qaida friskt i minne kan det godt vise seg at USA har gjort seg selv en bjørnetjeneste. For om ikke aksjonen mot bin Laden har oppildnet apparatet rundt mannen og dermed ført til en ytterligere anspent situasjon, har uten tvil feiringen gjort det. Å bortforklare med instinktivitet og spontanitet hjelper ingen i dette tilfellet.