På integreringen løs

Et sikkert tegn på semesterstart er at utvekslingsstudentene kommer til byen. De trasker avgårde på Høyden med trillekoffertene sine, fikser rom på Fantoft og gjør seg klar for forelesning. I alle fall de forelesningene som det er aktuelt å gå på – for de er ikke alltid så mange. I det minste for de flere hundre som ankommer UiB hvert semester.

Da jeg var studentutvalgsleder på Det samfunnsvitenskapelige fakultet for ett års tid siden, var studietilbudet til utvekslingsstudentene en av sakene som opptok meg mest. En kjapp gjennomgang av kurstilbudet viste at det fantes kun en håndfull kurs på engelsk, med en overvekt på høyere grad. På enkelte institutter var det ofte i beste fall ett kurs for studenter på lavere grad. «Innvekslende» studenter risikerer dermed å måtte ta til takke med kurs som lett kan oppfattes som noe irrelevante med tanke på deres grad. Jeg kjenner selv én, Hanna fra Tyskland, som tok flere studiepoeng i psykologi enn hennes eget fagfelt sosiologi, for å få fylt opp kvoten sin med interessante nok kurs. Når man ikke finner fullverdige tilbud for utvekslingsopphold på bare ett semester, selv for studenter innenfor sentrale og tradisjonsrike disipliner, er det fare på ferde.

En annen utfordring er at de få kursene som finnes, ofte er skreddersydd for nettopp de internasjonale studentene. De kjennetegnes av at få norske studenter er interessert i kursene; enten fordi de er opprettet spesielt for utvekslingsstudenter, eller at de rett og slett ikke er obligatoriske. Mange studenter er late og velger minste motstands vei. Når man kan velge fremstår norskspråklige kurs som lettere, og gode karakterer gjør som kjent vitnemålet bra og Lånekassen glad.

Det sier seg selv at slike forhold ikke bidrar til å gjøre verken innvekslingen eller integreringen bedre. Ei heller den internasjonale synligheten som UiB legger avgjørende vekt på i sin nylig vedtatte strategiske plan. For man må ikke glemme at flinke studenter gjerne returnerer hvis de er fornøyde, og kan vitne om gode utdanningstilbud. En naturlig ambisjon bør dermed være å gjøre de engelske kursene flere og mer attraktive for både norske og internasjonale studenter. For eksempel kan flere av kursene gjøres obligatoriske, og dermed sikre at alle norske studenter har vært innom minst ett engelskspråklig kurs i løpet av sin grad. Først da kan man begynne å snakke om sosial og faglig integrasjon mellom studentgruppene. Personlig har jeg snart fullført to bachelorgrader, og kun vært innom ett engelskspråklig kurs. Det valgte jeg selv som frie studiepoeng.

Mer engelsk vil dessuten ikke bare vekke større interesse fra utenlandske studenter, men også heve kompetansen i engelsk som arbeids- og studiespråk blant de som allerede er tatt opp på en hel grad her. En vinn-vinn-situasjon. At vanskelighetsnivået heves, er kun et problem for de svakeste studentene. Ingen har noen gang tatt skade av litt engelsk når man kommer opp på universitetsnivå. Dessuten krever det heller ikke mer enn to-tre forelesere på hvert institutt hvert semester som er komfortable med å undervise i engelsk. Forelesere som allerede bidrar – også på fremmede språk – i stadig mer globaliserte forskningsfelt.

Det er lett å glemme utvekslingstudentenes ønsker og behov, som er gruppen med den svakeste stemmen blant de som til en hver tid er hjemmehørende på UiB. Det betyr bare at man må være ekstra oppmerksomme. For denne listen er ikke uttømmende. Jeg tviler også på at problemene er unike, selv om mine erfaringer er begrenset til ett fakultet.