Pass på deg selv, ikke på de andre!

Frykten for at kvaliteten på norsk høyere utdanning skal bli for dårlig er stadig tilstede, kvalitetsreform til tross. En av truslene er studentenes egen arbeidsinnsats. Det mener i hvert fall de vitenskapelig ansatte. I en undersøkelse fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen sier de at de er tilfredse med kvaliteten i høyere utdanning, men at dersom noe bør styrkes er det hovedsakelig studentenes arbeidsinnsats.

Det virker arrogant å skyve ansvaret for kvalitet i utdanningen over på studentene. Høyere utdanning er til for studentenes skyld, og de aller fleste studenter går på høyskole eller universitetet fordi de faktisk ønsker å lære. At foreleseren tror mange av dem som sitter på benkene ikke jobber med skolearbeidet, viser hvor stor avstand det er fra podiet og opp til benkeradene i auditoriet.

Det er skuffende at så mange vitenskapelig ansatte ser ut til å tro at problemet er studentenes arbeidsvilje. Her skjæres alle over én kam. Selvsagt kan noen studenter gjøre mer. Det er allikevel rimelig å anta at de aller fleste er voksne, oppegående mennesker som ikke kaster bort tid og studielån på å gjøre ingenting.

Egentlig burde de kalt det «undervisningsmulighet», fordi foreleseren har mulighet til å gjøre faget sitt spennende og interessant

Derfor er det interessant å snu på problemet. Hva med å begynne hos seg selv, istedenfor å legge skylden over på andre? Også her skal man passe på å ikke generalisere, men det er lett å få inntrykk av at mange forelesere kun står der fremme på podiet fordi de må. Det heter forskningsfri, men undervisningsplikt. Dette viser hvilken holdning som hersker. Studentene blir sett på som en «plikt», noe negativt som forskerne tvinges til å forholde seg til. Egentlig burde de kalt det «undervisningsmulighet», fordi foreleseren har mulighet til å gjøre faget sitt spennende og interessant. De kan nå ut med forskningen sin, og påvirke unge mennesker til å bli engasjerte i faget. De kan til og med påvirke noen til å bli verdige forskerkollegaer i framtiden.

Poenget er at foreleserne må se hva de selv kan gjøre, før de legger ansvaret over på studentene. De må finne ut hva som gjør studentene engasjerte og interesserte, og så tilpasse undervisningen etter det. De kan ikke klage på studentenes arbeidsinnsats, hvis ikke deres egen arbeidsinnsats er på topp. Det finnes forelesere som har holdt den samme «monologen» hver forelesning i årevis, og som fremdeles bruker «overheads» med svart/hvitt-kopier fra en bok. Når man aldri gjør noe nytt blir sannsynligvis jobben kjedelig, og når den som snakker synes det er kjedelig, blir det kjedelig for dem som hører på også.

Et sted det er naturlig å begynne når man skal «bli ny», er hjelpemidlene. Undervisningen i høyere utdanning henger så langt etter resten av samfunnet når det gjelder teknologi, at Studentparlamentet har tatt affære. Med postkortkampanjen vil de få forelesernes øyne opp for studentenes mening på dette feltet. En mening foreleserne selv kunne fått, dersom de hadde spurt. En mening de vitenskapelig ansatte bør ta til etterretning, for det er tross alt for studentenes skyld at de vitenskapelig ansatte er der. Det er også studentene som skal overta forskningen og undervisningen en dag.