Passivt paradis

«The rest of us live in interesting times, while Norwegians toss us the occasional Nobel prize by way of encouragement», skriver Financial Times-journalist Simon Kuper i reportasjen «Norway – an Eden with wifi». Etter å ha avlagt Skudeneshavn Internasjonale Kultur- og Litteraturfestival et besøk, kan Kuper meddele verden følgende bilde av de hemmelige faktorene bak den norske folkesjela: Staten finansierer de fleste former for kunstnerisk utfoldelse (jfr. diktsamlinger med flere punktum enn bokstaver), utlendinger gjør møkkajobbene vi helst vil ha oss frabedt (jfr. svenske bartendere på utesteder med sofatrekk i nervøs fløyel), og skulle vi mot formodning bli lei av hjemlige trakter drar vi til hytta, som er a) varmekabelbelagt, eller b) av hyggerelaterte årsaker uten strøm.

Og Kupers observasjoner ser tidvis ut til å være skammelig representative. Våre bekymringer er like få som de er små. Den siste uka har mediebildet riktig nok vært preget av Nobelprisrelatert stoff, men fredsfremmende arbeid har likevel ikke vært i begivenhetenes sentrum. Der har nemlig Eli og Carl Ivar Hagen krevd lyskasterens oppmerksomhet, til medienes store begeistring. Dette skjer mens Europa skjelver på randen av en gjeldskrise som tvinger spanske familier ut av sine hjem, greske butikkeiere ut i arbeidsledighet og italienske studenter inn i uvisshet om hva fremtidens arbeidsmarked vil bringe, dersom det i det hele tatt vil finnes et.

«Religion er opium for folket», proklamerte en ikke ukjent antikapitalist i oppgitthet over attenhundretallets ukritiske holdning til et gitt verdensbilde. I Kupers beretning om det norske velferdssamfunnet er det oljevelstanden som er vår tids opium. Bedøvet av rikdom skal det mye til for at vi i vår bekymringsfrie hverdag mobiliserer mot et gjeldsproblem som ikke berører oss direkte. Men det finnes unntak. Den norske antropologistudenten Ragnhild Freng Dale kjemper en innbitt kamp for å gi tyngde til vektskåla på motsatt side. Hun er en av arrangørene bak Occupy-bevegelsen i London, som nylig kunne feire én måned med okkupasjon. «Vi er de nittini prosentene», sa Dale i Søndagsrevyen sist helg. I samme nyhetssending kunne oljedirektoratet og Universitetet i Bergen informere om at det er funnet olje- og gassforekomster i områdene rundt Jan Mayen. Den snikende følelsen av å ha kjennskap til en kontrast så enorm at den bør holdes hemmelig, med et påfølgende sting av skyld, gjør at eurokrisen aldri har føltes så fjern og samtidig så ubehagelig nær som nå.

Så kommer Kuper inn i bildet. Midt i det kaotiske landskapet av dyp gjeldskrise og uendelig oljerikdom minner han oss om vår relativt nære historie. Det er nemlig ikke mange år siden Norge var et fattig jordbrukssamfunn – «It was the rural hinterland, populated largely by farmers, fishermen and Lutheran pastors who weren’t rich». Men det var før oljen, som geografisk skulle vise seg å tilfalle oss. Og etter oljen, hva da? «Kunnskapen», sier Paul Chaffey fra Næringslivets Hovedorganisasjon, «det er kunnskapen vi skal leve av når oljen tar slutt». Men oljen ser ikke ut til å ta slutt med det første. I årene vi går inn i, hvor en verdensøkonomi skal stables på bena og beredskapen for håndtering av fremtidige økonomiske utfordringer skal styrkes, blir god forvaltning av oljerikdommen viktigere enn noen gang. Det er lenge til kunnskapen alene skal ivareta paradisets finansielle uskyld. Og da kan vi vente oss abstinenser. Det er godt vi har litt tid å våkne på.