Publisitetens paradoks

Kjendisnettstedet seher.no kunne forrige uke melde at Märtha Louise nå er blitt millionær igjen. Og at Thorvald Stoltenberg tjente mer enn sin sønn i fjor. Det er altså den tiden av året igjen. 860 000 selvstendig næringsdrivendes personlige økonomi ble som siste pulje av de norske skatteytere lagt frem for offentligheten; siste bit av puslespillet er lagt.

Samtidig feiret over 2,5 millioner nordmenn vår alles kjære Facebooks fem år i Norge, antakelig med å dele nok et bilde, en «her er jeg»-oppdatering eller legge til enda en ny venn. I tillegg registrerte over 800 nye bloggere seg. På én dag, på ett bloggsamfunn. Og det er helt greit.

Det som tydeligvis derimot ikke er like greit, er at vi har mulighet til å sjekke hvor mye mer naboen tjente i fjor. Den evige debatten om hvorvidt skattelistene skal være offentlige eller ikke, er et like sikkert årsfenomen som oppgjøret i seg selv, og det til tross for at skattelistene har vært åpne for allmennheten i over 150 år.

Stortinget har likevel ment at publiseringen av skatteopplysningene har gått litt over stokk og stein, og vedtok i juni at skattesøkene skulle fjernes fra nettavisene og kun være tilgjengelige via Skatteetatens nettsider. Vi må derfor nå logge inn for å kunne søke. Men, slapp helt av – nettavisene lover å likevel gi oss full oppdatering på hvem som er de store inntektsvinnerne.

Og paradoksalt nok sluker vi det rått. Selv om de fleste av oss ikke vil innrømme det, elsker vi nemlig å holde oss oppdatert på andres private gemakker, det være seg via «snoking på Face», research på bygdas inntektsvinner eller hvorvidt Ari Behn tjente noe i det hele tatt. Men nåde dem om noen finner ut noe om vår egen inntekt.

Vi formelig svømmer i hyklersk hysteri der vi på den ene siden setter oss på bakbeina over at noen kan finne ut av ens personlige økonomi og ens fødselsår, bare de har navnet ditt, mens vi på den andre siden synes det er alle tiders å fortelle omverdenen at vi er på ferie og at huset vil stå tomt i nøyaktig 14 dager (PS: Mormor, nøkkelen ligger i blomsterkassa). Eller vise frem den nyinnkjøpte bikinien. Eller familiens ferskeste tilskudd, fordi hun er så søt. Eller sivilstatus, postadresse, interesser og oppholdssted.

Riktignok er det en forskjell. At skattelistene er offentlige, er en lov mannen i gata kan gjøre fint lite med; vi velger ikke selv om vår økonomiske tilstand skal være tilgjengelig for andre. Og kanskje det er der grunnlaget for debatten ligger – kanskje vi i et demokratisk land skulle ha muligheten til å velge selv hva vi deler med andre? For det gjør vi jo via sosiale medier. Eller gjør vi egentlig det?

Det er ikke lenger et spørsmål om snoking eller research for allmenn interesse. Grensen mellom disse blir mer og mer diffus, og vi velger å tøye den i begge retninger. Internett er et verktøy, og selv om det kan brukes til å utvide horisonter i den positive retningen, følger det av og til med et par skylapper. Like sikkert som at Märtha er millionær igjen, lurer det alltid noen i sidesynet som er mer enn villig til å misbruke det du deler av deg selv – passordbeskyttet eller ikke.

Kanskje det er på tide å ta av seg disse skylappene, og tenke litt gjennom hva du egentlig deler med andre, og hvor «gode venner» du egentlig deler det med. Kanskje ligger ikke den største trusselen mot personvernet i offentlige skattelister.