Rykter i korridorene

I de øverste norske politiske sirkler er lobbyvirksomhet en helt vanlig og legitim måte å skaffe seg innflytelse på, men i student-Bergens beskjedne organisasjonsliv burde det være unødvendig å bruke store ressurser på slikt. Et system hvor alle må kjempe om studentpolitikernes oppmerksomhet vil få tjene på, fordi de forskjellige studentorganisasjonenes tilgang på slik ressursbruk er svært ulik.

Grunnen til at flere studentorganisasjoner likevel har begynt å benytte seg av lobbyvirksomhet er den lave kunnskapen hos de som skal dele ut pengene. På grunn av at Velferdstinget har høy gjennomstrømming av medlemmer har få av dem innsikt i hvilken bakgrunn tidligere bevilgninger er gjort på, og dette fører til stor usikkerhet om tildelingene. Enkelte organisasjoner opplever å måtte kjempe for sin eksistens hvert eneste år, og at svært mange studentorganisasjoner, også Studvest, da tyr til lobbyvirksomhet for å sikre sine interesser, er forståelig.

Velferdstinget har et stort demokratisk problem dersom den eneste leverandøren av informasjon om studentorganisasjonene er organisasjonene selv, eller enda verre, ryktebørsen. Man er i en slik situasjon avhengig av en tydelig og uavhengig tredjepart, som har delegatenes tillit og er i stand til å formidle presis, forståelig og objektiv informasjon som blir lyttet til. I Velferdstinget faller dette ansvaret på budsjettkomiteen, men de blir i liten grad hørt eller sett i debatten.

Det burde bli tatt for gitt at studentpolitikerne leser, og setter seg godt inn i sakspapirene de har fått. Blir ikke det gjort må det åpenbart kunne kreves at de lytter til de som har skrevet dem, og til de som kjenner organisasjonene best. Rykter på gangen, må i alle fall ignoreres.