Studentøkonomi for alltid

Det vil koste 50 millioner kroner å forsikre alle studentene i Norge mot yrkesskade, kom det fram i Studvest forrige uke. En dråpe i Norges oljehav kan med andre ord gi alle studenter den samme tryggheten som de fleste andre grupper i samfunnet har gjennom lovpålagte ordninger. Arbeidsgivere er pålagt å tegne yrkesskadeforsikring. Elever i grunnskolen og innsatte i fengsel er også forsikret.

Blir man derimot ufør i studietiden, er det stor sannsynlighet for at man blir minstepensjonist. Som Studvest skrev i forrige uke betyr dette at man risikerer å bli værende i den økonomiske situasjonen man er i som student, resten av livet.

En student som blir ufør, får hele livssituasjonen sin snudd på hodet. Man kan gå fra å være ung og ha ambisiøse karriereplaner, til å ikke kunne jobbe og derfor skulle leve på noen tusenlapper i måneden resten av livet. En yrkesskadeforsikring, eller studieskadeforsikring, vil forhindre dette, dersom skaden skjer i forbindelse med utdanningen. En slik sikkerhet er mye viktigere enn en måned ekstra med studielån, som i praksis utgjør en måned betalt ferie (de aller fleste studenter har to måneder studiefri i året).

Det er overraskende at NSO ikke har satt fokus på dette for lenge siden

Pådriveren for den ellevte måneden med studiestøtte er Norsk studentorganisasjon (NSO), De skal jobbe «aktivt overfor politikere, byråkrati, media, Lånekassen og ledelsen på lærestedene for å bedre studentenes faglige, sosiale og økonomiske vilkår». Et søk i prinsipprogrammet deres viser at verken ordet «ufør» eller «forsikring» er nevnt. Det samme gjelder arbeidsprogrammet. Teknisk Naturvitenskapelig forening (Tekna) derimot aksjonerer for «Full skadedekning til studenter – NÅ!».

Risikoen for å ende opp som minstepensjonist er reell, og det er noe studenter burde tenke på. Det er overraskende at NSO ikke har satt fokus på dette for lenge siden. De som rammes er studenter når de blir uføre. Det er valget om å studere som er årsaken til at de blir uføre og minstepensjonister – fordi pensjon regnes ut ifra inntekt, og denne er for mange studenter lav.

Universelle forsikringsordninger er kjernen i velferdssystemet vårt. Dette burde gjelde for studenter, som for alle andre. Det er flott at UiB nå tar ansvaret på alvor. De vil informere studentene om konsekvensene av dette, så lenge det ikke finnes en forsikringsordning. Og Universitetsstyret har fattet et intensjonsvedtak om å jobbe for å bedre situasjonen, men så lenge institusjonene er offentlige er det staten som bør ta regningen.

I Soria Moria II ble det lovet 11 måneders studiestøtte, men denne ordningen lar seg foreløpig vente på. Nå kan regjeringen, og spesielt studentenes minister Tora Aasland, benytte sjansen til å gjenvinne noe av tilliten. De kan vise at de fremdeles har et minimum av ambisjoner for studentene ved å gi økonomisk trygghet til dem som ikke får glede av utdannelsen sin i mange års arbeidsliv. Det handler om å prioritere, og det burde være lett for en så grunnleggende rettighet. Det er tross alt bare er snakk om én nittentusendedel av de totalt 960,1 milliarder kronene som fordeles i statsbudsjettet for 2011.