Terrorangrepene 22. juli engasjerte hele landets befolkning, og viste viktigheten av å bevare er bredt politisk engasjement. Men etter et besøk hos en venninne i Tromsø tidligere i høst slo det meg hvor få studenter som engasjerer seg i annet enn sitt eget studie. Venninnen min er for eksempel bare en av fire aktive i lokallaget til Spire, Utviklingsfondets ungdom. Selv om det er færre studenter i Tromsø enn i Bergen, er ikke tilstanden så annerledes her. En kjapp titt på medlemslister i studentorganer som for eksempel Velferdstinget, viser at det bare er noen få som er aktive, og det er få som vet hva studentpolitikerne jobber med. Studenter har selv ansvar for å engasjere seg, men myndighetene har også mye av skylden for at så få ser hvorfor de skal gjøre det.
Selv om samfunnsengasjement burde vært selvsagt, må studenter i dagens individualistiske samfunn bli motivert gjennom egen vinning. De som engasjerer seg har ofte som mål å ende opp som politikere eller ledere av nasjonale organisasjoner selv, og en del av årsaken til engasjementet er fordi de har fått høre at «det ser bra ut på CV-en». Dette er en uheldig utvikling, men for at flere skal engasjere seg må samfunnsengasjement tjene alle, også dem som ikke trenger det i forhold til valg av studieretning eller for å vinne i konkurransen om drømmejobben. Derfor burde organisasjonsarbeid gi poeng på vitnemålet for alle som søker seg fra videregående skole til høyere utdanning, og for søkere fra høyere utdanning til fast jobb. Slik får man kanskje fram de som ikke engasjerer seg, og på den måten nye perspektiver og bredden av ulike meninger i befolkningen.
Men i tillegg til egen vinning, må studenter også se at samfunnet vinner på engasjementet, noe som må bli tydeligere fra regjeringens side. Statsbudsjettet som ble lagt fram i høst var igjen deprimerende: Det ble ingen reell økning i studiestøtten og få nye studentboliger, som lederen i Studvest påpekte i etterkant av budsjettframleggelsen. Samtidig kommenterte Sigmund Grønmo, rektor ved Universitetet Bergen, at universitetsbudsjettet var uten rom for nye ambisjoner og at «det gir oss i beste fall mulighet til å videreføre den aktiviteten vi har hatt». For å motivere til engasjement må regjeringen også begynne å satse på studenter og vise at engasjementet gjør at studenter som gruppe blir hørt.
I tillegg, for at studenter skal kunne drive organisasjonsarbeid trenger de mer ressurser. Et tiltak må være å øke studiestøtten slik at studentene i større grad kan jobbe frivillig i organisasjoner, og slippe å bruke all fritiden sin på å jobbe deltid. I dag er frivillig arbeid i stor grad avhengig av noen få ildsjeler som har tid og mulighet til engasjere seg. Venninnen min i Tromsø var heldig og fant seg en rimelig leilighet, men hadde ikke hatt samme muligheten til organisasjonsjobbing hvis hun måtte betale leie for en enmannsleilighet i Bergen.
Det er et paradoks at nasjonale politikere ikke legger til rette for studentengasjement, når de aldri før har snakket mer om viktigheten av det. Ved hjelp av små virkemidler kan andre studenter også bli like engasjerte som venninnen min.
Kristine Næss Thorsen er nyhetsjournalist i Studvest.
Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.