Ytringsfrihet også for de ekstreme

Ikke alle som sender meningsytringer til norske aviser får sine meninger på trykk.

Den islamkritiske bloggeren «Fjordman», som stod fram i VG som Peder Are Nøstvold Jensen, sier han begynte å blogge fordi han følte seg sensurert i den offentlige debatten.

Bergens Tidende forteller på lederplass at avisen ukentlig mottar e-poster og innlegg fra mennesker som krever innvandringsstopp. Disse hevder å kunne føre bevis for at muslimene vil overta landet, og er rasende fordi de ikke slipper til på trykk.

Er dette sensur?

Hvor skal grensen for ytringsfriheten gå?

Følelsen av å bli ignorert, stemplet og ekskludert er felles for mange anti-islamske aktører – som i stedet trekker til egne, lukkede forum på nettet. Her foregår diskusjonene mellom meningsfeller. Rabiate konspirasjonsteorier, muslimhets og hatretorikk har fått blomstre og utvikle seg nærmest fritt, mens vi andre i samfunnet inntil nylig var lykkelig uvitende om deres eksistens. Med én svært uheldig konsekvens: De blir ikke motsagt. Det som sensureres kan ikke motsies.

Muslimhatet vokser seg stort og sterkt i ulmende mørke rom utenfor demokratiet, som et monster som gjemmer seg i skapet om natten. Og hvordan blir man kvitt monsteret i skapet? Jo, man trykker på lysbryteren, åpner skapet og lar alt komme fram i lyset. Man bekjemper fordommer og frykt med fakta og opplysning.

Det er forståelig, både med tanke på redaktøransvaret og rasismeparagrafen, at mange meningsinnlegg ikke kommer på trykk. Absolutt ikke alt egner seg på trykk. Likevel: Islamkritikken er ute i samfunnet vårt, og den forsvinner ikke selv om vi dysser den ned. Debatten for hvor grensene for ytringsfriheten skal gå må være åpen og tydelig også for dem som er utenfor redaksjonen.

Professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, Trond Berg Eriksen, tar i en kommentar i Morgenbladet til orde for en åpen og inkluderende debatt som også kan fange opp ekstremistgrupper. Han frykter dem som sier at vi nå må begynne å snakke helt annerledes, og er engstelig for at det skal utstedes taleforbud.

«Det farligste som kan skje, er at vi får en rasistisk subkultur som ikke bryr seg noe særlig om å henge seg på den offentlige debatten, men i stedet dyrker negative følelser i en leir utenfor demokratiet,» sier han til NTB.

Voltaires ord «Jeg er uenig i hva du sier, men jeg vil med mitt liv forsvare din rett til å si det!» er pompøse, men sanne: Demokratiet, idéen om at folket skal styre seg selv, er radikal. Den forutsetter at man har tillit til nettopp folkets evne til å styre seg selv. Jeg tror ikke at det norske folk trenger å beskyttes mot ekstreme meninger. Jeg har tro på at særlig vi, studentene, klarer å gjennomskue fordommer og kreativ sammensetning av fakta. Ikke minst skal vi klare å stå opp for våre meninger og si ekstremistene imot, selv om dette innebærer å slippe ekstremistene til i den offentlige debatten.

«Vi skal møte vold med mer åpenhet og mer demokrati», sa statsminister Jens Stoltenberg etter de grufulle terrorhandlingene.

Det betyr åpenhet og demokrati for alle, også dem som forfekter de samme holdninger og konspirasjonsteorier som Anders Behring Breivik. Vi andre skal kjempe mot dem med demokratiets våpen: Ord og stemmerett. Ikke med sensur, hets eller total avvisning, men med fakta, nyanser og debatt. Vi skal la dem delta i den offentlige debatten; for bare slik kan vi kjempe tilbake.