Har staten ingen tillit til oss?

I vår gikk et flertall i Stortinget, bestående av Arbeiderpartiet og Høyre, inn for innføring av datalagringsdirektivet. Tanken bak direktivet har gode hensikter, men gjennomføringen strider imot viktige demokratiske og rettsstatlige prinsipper.

Implementeringen av direktivet vil etter alt å dømme finne sted i juli 2012. Dette innebærer et inngrep i alle borgernes privatliv. Uavhengig av om du er tidligere straffedømt, under etterforskning, mistenkt eller bare en helt normal lovlydig samfunnsborger. Direktivet lagrer alle elektroniske spor du etterlater deg i seks måneder, hvem du prater med, når du prater og ikke minst vil det begrense ytringsfriheten. Tenk bare på pressens kildevern – hvem vil være villig til å kontakte pressen gjennom e-post eller telefon hvis de sitter med ulovlige opplysninger når de vet at politiet har mulighet til å finne disse opplysningene?

Så hvordan er datalagringsdirektivet en utfordring med tanke på mitt studie? Statsminister Stoltenberg uttalte etter sommerens tragiske hendelser på Utøya og i Regjeringskvartalet, at vi skulle møte terrorismen med «mer åpenhet og mer demokrati». Et demokrati er et folkestyre, og et av de viktigste prinsippene er at befolkningen skal styre de som styrer. I Norge betyr det at vi, befolkningen, velger stortingsrepresentanter som skal ta valg på våre vegne. Det innebærer at samfunnsborgerne indirekte utformer og skaper lover, fordi Stortinget er direkte representanter for oss. Dette står klart i Grunnloven § 49, «Folket udøver den lovgivende Makt ved Storthinget». Vi bestemmer, og hvis noen skal bestemme over oss skal det begrunnes, og ha såkalt «hjemmel i lov». I praksis vil det si at vi gjennom valg av våre folkevalgte har laget en lov som gjør det legitimt å bestemme over oss. Jeg mener at innføringen av DLD strider imot dette viktige demokratiske prinsippet. Vi skal slippe å tenke at det er noen som overvåker oss til enhver tid.

Det er dette jeg synes er interessant med jussen – det går på forholdet mellom stat og borger. Som samfunnsborger i rettsstaten Norge forventes det at man har tillit til staten. Men vil det da være for mye å forlange at staten skal ha tillit til oss? Slik det er i dag så skal det være sterk mistanke om kriminelle handlinger før staten kan overvåke oss. Overvåkning innebærer enn opparbeidelse av bevismateriale som kan bli brukt i en rettssal. Ved innføring av datalagringsdirektivet vil man ha en kontinuerlig opparbeidelse av bevismateriale. Rettsstatsideen om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist vil gå rett i vasken. Ved implementeringen så «helgarderer» staten seg ved å samle inn informasjon i tilfelle du skulle begå en kriminell handlig. Nå er det heldigvis slik at det kommer til å komme klare retningslinjer for hvor alvorlige forbrytelser skal være før man kan ta i bruk opparbeidet informasjon fra datalagringsdirektivet, men jeg mener at prinsippet bak det hele er forkastelig.

Advokat Jon Wessel-Aas har vært en av de tydeligste motstanderne av DLD i den offentlige debatten. Han forklarer godt hvordan direktivet kan stride imot Grunnloven og Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen, som er en del av norsk lov. Mange mener DLD er lovstridig, og Wessel-Aas kommer etter alt å dømme til å lede en gruppe aktivister som skal prøve å bekjempe gjennomføringen av direktivet i retten. Dette er et tema som berører alle borgerne i Norge. Det er dette jeg mener er et av de viktigste juridiske problemene i dag. På denne måten blir jussen et fag «for alle».

«Jeg har jo ingenting å skjule», vil mange tenke. Og det er helt riktig. De aller fleste vil aldri bli berørt av DLD, og de vil aldri legge merke til at det en gang eksisterer. Men er dette virkelig retningen vi som et demokrati ønsker å gå? Vissheten om at alle dine elektroniske spor blir lagret minner om George Orwells roman «1984». Det er selvfølgelig uten sammenligning, men tanken bak det er den samme – vi har en «storebror som passer på oss».