Hva skal vi med humanister?

Studvest har de to siste ukene tatt opp humanisters problemer på arbeidsmarkedet, med utgangspunkt i en kommentar av redaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten 27. desember i fjor med tittelen «Fagene som former oss».

I kommentaren skriver Åmås om humanistenes usynlige tilværelse i dagens norske samfunn. Ett av hans poeng er at det trolig overproduseres humanister, med grunnlag i en undersøkelse fra Nifu som viser at nesten 40 prosent av kandidater med humanistisk mastergrad enten er arbeidsledige, har deltidsjobb eller er i irrelevant arbeid. Undersøkelsen kartlegger imidlertid situasjonen bare et halvt år etter at graden ble oppnådd, så jeg er i tvil om hvor mye som kan leses ut av den. Det som også bør nevnes er at dette ikke gjelder alle typer humanister. Prosenten for språkfag, som av en eller annen grunn tilhører en annen kategori enn den Åmås refererer til, er 24 prosent. Dette ligger nær tallene for eksempelvis samfunnsfagene statsvitenskap og sosiologi.

Når vi ser bort fra lærerutdanningene, er et humanistisk universitetsstudium ikke en profesjonsutdanning. Derved lar det seg heller ikke sette opp noen endelig liste over de jobbene en humanist kan søke på, og et tall på antall humanister samfunnet har bruk for. Det finnes jobber som ligger nær innholdet i utdannelsen, som for eksempel innenfor museumssektoren for kunsthistorikere, forlag for litteraturvitere osv. Men det betyr ikke at en person med mastergrad i kunsthistorie bare er kvalifisert til å jobbe med kunstrelaterte oppgaver, og at en grad i filosofi bare kvalifiserer for å jobbe med filosofiske problemstillinger i snever forstand.

Skal vi som humanister kunne si noe om hva vi kan bidra med i en større sammenheng, må vi først si noe om hva som er kjernen i de humanistiske fagene. En naiv utenfratilnærming til dette ville være å ta utgangspunkt i at de humanistiske fagene i stor grad driver med fenomener som folk bruker fritid på eller er interessert i uavhengig av det yrket de har. Eksempler er skjønnlitteratur, kunst, teater, film, språk, historie etcetera. Av det vil noen kanskje slutte at humanistiske fag derved er irrelevante i forhold til politikk, og marginale i forhold til de fleste typer yrkesdeltakelse.

Men la oss løfte dette opp til Åmås’ mer sofistikerte og etter min mening svært treffende formulering: Fagene som former oss. På hvilken måte påvirker interesse for og kunnskaper om skjønnlitteratur, teater, historie – og botanikk og ornitologi for den del – vår daglige, beskjedne gjerning i det norske samfunn? Og i hvilken grad innvirker slike kunnskaper på vår yrkesutøvelse? De fleste av oss er hele mennesker: Vi er ikke ett menneske på jobb og et annet i fritiden. Da er min påstand at humanistiske interesser og kunnskaper også vil være med i vår yrkesutøvelse, uansett hva slags yrke vi har. I mange tilfeller tror jeg også at den gjør vår yrkesutøvelse bedre.

De humanistiske fagene studerer menneskelig aktivitet og produkter av denne aktiviteten. Dette er fenomener som særkjennes av at de ikke lar seg forutsi. Derfor står ikke naturvitenskapelige metoder med deres vekt på streng lovmessighet og forutsigbarhet sentralt innenfor humaniora. I stedet står partikulær fortolkning og forståelse i sentrum, for eksempel av en historisk hendelse, et religiøst system, et maleri, en roman, et musikkstykke, en tekstmelding eller en vanlig hverdagssamtale. Disse fortolkningene må naturligvis settes inn i større rammer og sammenlignes med fortolkninger av lignende fenomener, slik at man kan finne mønstre og generalisere. Men når ethvert studieobjekt i prinsippet er unikt, blir enhver generalisering tilsvarende usikker.

En logisk konsekvens av dette perspektivet er at hele samfunnet, som summen av all menneskelig aktivitet, blir et humanistisk studieobjekt. Og når samfunnet i prinsippet er uforutsigbart (jamfør finanskrisen), har da ikke samfunnet bruk for mennesker som gjennom et universitetsstudium er blitt opptrent i å tolke og forstå ulike aspekter ved samfunnet fra denne synsvinkelen?

Ved å stille spørsmål ved det oppleste og vedtatte har humanister alltid vært virksomme i samfunnsdebatten og gjennom dette bidratt positivt til samfunnsutviklingen. Jeg ser ingen grunn til at ikke humanister kan ha samme virkning innenfor mange typer arbeidsplasser der kreativitet og kombinasjon av ulike perspektiver er avgjørende for å lykkes.