Ikke akkurat forskningsbasert

Universitetet i Bergen (UiB) skryter mye av sin «forskningsbaserte undervisning». De benytter imidlertid en for snever definisjon av begrepet. Forskningsbasert undervisning ved UiB dreier seg om innhold. Innholdet i UiBs undervisning er da også stort sett basert på vitenskapens seneste nyvinninger. Metoden som benyttes, derimot, bærer større preg av gammel vane enn moderne forskning. Forskerne har nemlig ikke mye pent å si om den mest brukte undervisningsmetoden ved UiB: Forelesningen der én vitenskapelig ansatt foreleser for opptil flere hundre tause studenter i 2 x 45 minutter.

Førstelektor Jan Helge Halleraker ved Høgskolen i Stord/Haugesund siterer i en kronikk i Tidsskrift for Den norske legeforening, forskning som «antyder at under ti prosent av lærestoffet som blir presentert på en tradisjonell monologforelesning fester seg hos tilhørerne, selv når man eksaminerer dem innen én time etter at forelesningen er blitt avholdt». Dette er særdeles nedslående resultater. Hvordan kan det ha seg at studentene lærer så forsvinnende lite?

Jeg vil peke på tre årsaker til manglende læringsutbytte. For det første varer forelesningen for lenge av gangen. Voksne klarer ved passiv lytting å konsentrere seg i 20 minutter i gjennomsnitt. Altså er 45 minutter i strekk for mye for de aller fleste. For det andre har studentene som følger forelesningene ulike forutsetninger. Noen skjønner alt på første forsøk, mens andre trenger mer tid. Dette gjør det vanskelig, for ikke å si umulig, å tilpasse tempo og fremstilling til samtlige studenter. Resultatet er at noen kjeder seg mens andre faller fra.

For det tredje viser forskning at en lærer mest ved aktiv deltagelse. Samtidig er terskelen for å delta aktivt i en tradisjonell forelesning svært høy. Frykten for å fremstå som mindre begavet er stor. Mange fullfører en hel grad uten å ytre noe som helst i forelesning. Læringsutbyttet blir følgelig lite. Studentenes lave grad av deltagelse virker i tillegg demotiverende på de fleste forelesere, og gjør det enda vanskeligere å tilpasse progresjonen. For øvrig er forskningen det vises til basert på forsøk med anerkjent dyktige forelesere. Ved UiB har få, om noen, forelesere grundig opplæring i undervisning. En del mangler i tillegg talent og/eller motivasjon.

Heldigvis er det ganske enkelt å gjøre noe med disse problemene. Jeg foreslår følgende tiltak. Vitenskapelige stillinger fylles utelukkende av personell med talent og interesse for undervisning. I tillegg til innledende opplæring følges samtlige vitenskapelig ansatte jevnlig opp av eksperter i pedagogikk. Forelesningenes tidsplan endres, for eksempel til 3 x 30 eller 4 x 20 minutter. Voteringssystem installeres i samtlige auditorier og klasserom. Disse kan fastmonteres, men det er sannsynligvis billigere å gjøre som Høgskolen i Sør-Trøndelag. Høgskolen har utviklet et system der studentene benytter sine egne datamaskiner, nettbrett og smarttelefoner til å svare på forelesers spørsmål.

Ved å ansette mer begavede og motiverte forelesere, lære dem opp bedre, øke pausefrekvensen og aktivisere studentene kan undervisningen ved UiB få et sårt tiltrengt løft. Ovennevnte tiltak kan imidlertid ikke gjøre noe med det faktum at opptil flere hundre studenter følger én foreleser. For å kunne undervise studentene i et tempo som passer hver enkelt kan noen tradisjonelle forelesninger erstattes av videoforelesninger. Studentene kan da pause og se om igjen forelesninger, alt ettersom det måtte passe den enkelte.

Studentpolitikerne på høyden har lenge arbeidet for digitalisering av undervisningen. Noe er også i ferd med å skje, om enn ulidelig tregt. Litt av skylden må studentpolitikerne selv ta. I sin argumentasjon har de lagt for stor vekt på hvor bekvemt dette er for studentene, og for liten vekt på de tallrike fordelene for universitetet og dets ansatte.

Videoforelesninger er nemlig bekvemt også for foreleserne. De kan produsere dem i studio når det måtte passe. I tillegg slipper man å gjenta standard forelesninger år etter år. Slik kan tid frigjøres til andre undervisningsoppgaver, for eksempel veiledning og seminarer. Gode forelesninger fritt tilgjengelig på uib.no vil være nyttig i markedsføringen av universitetet. Potensielle studenter kan se hvor god undervisning universitetet leverer, og hva fagene egentlig går ut på. Flere vil velge UiB, og færre vil velge feil fag. En foreleser som leverer gode forelesninger kan oppnå anerkjennelse, nasjonalt eller internasjonalt, avhengig av undervisningsspråk. Areal kan frigjøres. Forelesningene vil bli bedre; ved studioopptak elimineres nervøsitet, og foreleser kan evaluere sin prestasjon og ta opp på nytt hvis nødvendig.

En kan være fristet til å spørre: Er alt dette virkelig nødvendig? Mye tyder på at svaret er ja. Det britiske magasinet Times Higher Education (THE) rangerer verdens universiteter. THE gir en karakter fra én til hundre i en rekke kategorier, deriblant undervisning. De beste universitetene scorer rutinemessig over 90 i denne kategorien. UiBs undervisningskarakter var på siste ranking 29. Det er riktignok vanskelig å måle undervisningskvalitet. Måleproblemer kan derfor forklare forskjeller, men ikke tregangen. Ressurssituasjonen kan forklare mer. UiBs årlige inntekter er drøyt tre milliarder kroner. Harvard University, som ifølge THE leverer verdens beste undervisning (95.8 poeng), har årlige inntekter på om lag 184 milliarder kroner. Disse tallene er ikke direkte sammenlignbare, men gir allikevel en solid pekepinn. UiB har dårligere råd, og må derfor få mer ut av hver krone.

Rektor Sigmund Grønmo har snakket og skrevet mye om kvalitet i det siste. Samtidig leder han et universitet med et relativt lite budsjett. Hvis UiB skal ha noe håp om å komme i nærheten av de som virkelig leverer kvalitet, er betydelige reformer av undervisningen påkrevet. Å gjøre som en alltid har gjort er selvsagt behagelig, men sjelden hensiktsmessig. Gjennomføring av de nødvendige reformer er imidlertid ikke bare rektors ansvar. Enhver som utøver eller organiserer undervisning, fra undervisningsassistent via instituttleder til rektor, bør stille seg følgende spørsmål: Kan jeg levere bedre undervisning enn jeg gjør i dag? Dersom svaret er ja, hvilket det høyst sannsynlig er, er det bare å sette i gang.