Ja takk, begge deler!

Det er Kunnskapsdepartementet og staten som bestemmer hvor mange av oss som skal få utdanne seg. De bestemmer også hvor vi kan utdanne oss til hva, ved å dele studieplassene mellom institusjonene. Én plass på medisin der og så én på jussen der. Og så kan Blindern få noen frie plasser så de kan utdanne noen flere samfunnsvitere hvis de vil.

Så følger pengene. Per student. Staten har egne satser for hva du og jeg er verdt. Noen koster mer å utdanne enn andre. Vi får 60 prosent av denne satsen når studenten starter. Dette er penger Universitetet i Bergen (UiB) kan forutse. Det de ikke kan forutse er om du eller jeg står opp den morgenen og tar den eksamenen. Og om vi har lest nok til å stå. Likevel er dette avgjørende for UiB. For hvis vi står, blir vi verdt mer penger for dem. Da får de resten av pengene. Dette er statens forsøk på å sikre at UiB vil gjøre sitt for at studentene faktisk lærer noe. De gidder ikke betale for studieplasser hvor studentene ikke består eksamen. Bestillingen fra staten er derfor klar: Vi vil at dere gir studenter utdanning av høy kvalitet!

Da man begynte å dele ut penger til institusjonene på denne måten var det mange av institusjonene som misforsto (Eller de ønsket ikke å forstå?). I stedet for å satse på å øke kvaliteten, ble de innsatsstyrte midlene offer for gambling. Universitetene ble griske. De ville ha de pengene, de 40 prosentene. Selv uten pengene til ny foreleser eller større auditorium. Her i dette auditoriumet er det jo plass til mange flere. Vi bare fyller opp med studenter på denne forelesningen. Vi oppretter noen flere studieplasser enn de staten betaler for. Vi får jo likevel penger når de tar eksamen. Men som vi vet, og som institusjonene også fikk lære, består utdanningen vår av mye mer enn en forelesning i ny og ne. Vi trenger seminarer, veiledninger og tilbakemeldinger. Uten tilbakemeldinger på det vi presterer, lærer vi ikke. Bare spør pedagogene.

Men med oppstartspengene fra staten, ble det ingen midler til dette. Det ble kuttet i seminarer, i veiledning og i eksamensformer. For alle. Det er vel helt greit med mutiple choice her? Denne kunnskapen trenger vel ikke studentene å fordøye? Relevans for arbeidslivet kan de opparbeide seg senere. Trenger studentene egentlig lesesalsplasser, forresten? Jeg har vært i Florida og der leser de på kafeer.

Så en dag våkner vi. Vi innser at studiekvaliteten er truet. Vi innfridde ikke oppgaven vi hadde fått. Det var nesten ingen seminarer igjen på enkelte fakultet, og andre steder jobbet de ansatte så mye overtid at noen måtte gripe inn. Hei, Kunnskapsdepartementet, vi gjorde en feil. Vi trenger mer penger hvis vi skal utdanne så mange. Universitetene og høyskolene utreder, lager en rapport. Hva er samfunnets behov og hva er behovet til universitetene og høyskolene? Svaret ble å veie opp for de delfinansierte studieplassene. De burde gjøres helfinanserte. Staten må legge mer penger i utdanningen. Det er deres ansvar at institusjonene får nok penger til å gjøre den oppgaven de er pålagt. For det var kunnskap vi skulle leve av etter oljen, sant?

Ingenting skjer.

UiB ser at kutt i de ekstra studieplassene blir den eneste løsningen. Det er også det de gjør da de får de nye studieplassene dette året. De legger ned de studieplassene de selv opprettet av griskhet og erstatter dem med de nye.

Da våkner Kunnskapsdepartementet. Resultatet blir skjennepreken fra staten og trusselbrev fra Tora Aasland. Gjør dere ikke som jeg sier, får dere ikke mer penger!

Jeg husker da jeg oppdaget eldrebølgen. Først på NRK med en realityserie om gamle mennesker som lagde revy. Med en, for anledningen, tynn versjon av Tom Sterri. Senere møtte jeg på problematikken i pensumbøker. Globalisering og eldrebølgen, stod det, er fremtidens store utfordringer. Bølgen av eldre skal skylle over samfunnet og kreve ressurser vi ikke har.

Det tok lengre tid før jeg oppdaget at det også fantes en yngrebølge. Vi blir angrepet fra to hold. Double attack! Vi vil ha utdanning!, brøler drønningene. Vi vil bidra til å bygge samfunnet etter oljen!

Hva gjør så politikerene med bølgene? (Frp har visst tatt ansvar for de eldre, så jeg er mest bekymret for de brølende drønningene og oljefondet.) Politikerne stikker fingrene i ørene. De nynner om vitenskapsåret og alle de store spørsmålene vi skal stille, nynner om levekårsundersøkelser som skal komme om to års tid og hvordan vi kanskje da kan se på hvor det ble av heltidsstudenten. De nynner og skyver utfordringene foran seg, inn i en fremtid som desperat trenger endring i dag. Inn i en fremtid hvor tanken om skolepenger og den pågående prosessen i Europa får et stadig sterkere grep. Inn i en fremtid som tvinger oss til å velge mellom kvantitet og kvalitet i utdanningen. Vi trenger flere studieplasser for de skummende drønningene og med sugerørene i Nordsjøen som snart begynner å surkle. Hvordan kan vi tillate at styringen av norsk høyere utdanning drives av en politikk som ikke evner å tenke lengre enn i fireårsperioder?